Blott til lyst

Bjørvika 18.10.2008 Mozart: Titus, Titus: Helge Rønning, Vitellia: Toril Carlsen, Sextus: Hege Høisæter, Annius: Signe Sannem Lund, Servilia: Silvia Moi, Publius: Magne Fremmerlid, Dirigent: Rinaldo Alessandrini, Regi: Peter Konwitschny

Med denne oppsetningen skrider Bjørvika-operaen inn i det tradisjonelle repertoaret, nå vil oppsetningene følge som perler på en rad, ikke minst reprisene fra ‘dazumal’ på Youngstorget. Nå er det ikke lenger nysgjerrigheten og nyhetens interesse som fenger oss for hva den nye herligheten nede i Bjørvika kan by oss.

Titus hadde premiere i det gamle Folketeatret for to år siden. Nå er den flyttet ned til Bjørvika med små forandringer i besetningen. Ny av året er Toril Carlsen i rollen som Vitellia. Oppsetningen er en samproduksjon med Hamburg-operaen.

Hvordan denne oppsetningen hadde tålt overgangen fra et ufikst kinolokale på Oslo østkant til en flunkende ny og moderne operascene skal vi ikke uttale oss om, vi så den nemlig ikke for to år siden. Men ifølge våre informerte kilder hadde oppsetningen godt av et større og tilsynelatende lysere scenerom. Ikke minst av den veldige forskjellen i akustikken. Bare synd at mye av resitativene gikk oss hus forbi. De var nemlig denne gangen framført på norsk. Flere av kvinnestemmene bandt seg for mye, ble for presset, og det var bare Helge Rønning som hadde funnet en lett og ledig snakkestil som gjorde hans diksjon tydelig.

Men det lar seg ikke skjule at oppsetningen var noe sliten, selv etter bare to år. Men uansett er det herlig å nyte en tradisjonell sceneoppsetning med dreiescene og stram rundhorisont.

Titus – eller som den heter La Clemenza di Tito, Titus’ mildhet – er noe av det siste Mozart skrev. Det var et bestillingsverk han ‘gjorde unna’ høsten 1791 rett før han gikk løs på Tryllefløyten. Det er også utvilsomt langt den svakeste av Mozarts ‘voksne’ operaer. At det er et bestillingsverk som skulle gjøres unna i en fei og skrevet for en fyrstes velbehag er så altfor tydelig. Det var vel ikke så stor forskjell på da og nå, der pengene i kassen klinger… osv.

Vi ga opp å sette oss inn i den lurvete handlingen allerede etter å ha forsøkt å trenge inn i mysteriebeskrivelsenes første setninger i programmet. Bare tull-ball måtte vi resignere med og lukke programmet.

Så var det å sette seg godt til rette og forsøke å nyte det vi så og hørte. Joda, kjedet oss gjorde vi ikke før pause. Det eneste som forstyrret – og forstyrret kraftig – var den kraftige hostingen fra en del av publikum. Noen må absolutt la det stå til – for full sal. Vi snakker ikke her om det helsemessige forsvarlige, men rett og slett om å ta hensyn til andre. Verst var det med den personen som satt rett bak oss og lot til å være på dødens rand med sin ralling og forskjellige varianter av voldsomme hostebyger.

Etter pause tok forestillingen seg kraftig opp, såpass at utenomforstyrrende harking ikke ble for påtrengende. Peter Konwitschny har med sin regi åpent erkjent at dette er en nesten hjelpesløs opera fra Mozarts hånd. Han har derfor kompensert med humor – mye humor. Dette redder oppsetningen og gjør at vi tross alt forlot Bjørvika-operaen med et smil. Vi hadde hatt en fornøyelig stund, oppsetningen hadde satt oss i godt humør.

Allerede i ouverturen starter ablegøyene med lissomklikk i lyset. Orkesteret slutter å spille og inspisienten må fram på scenen og fortelle dirigent Rinaldo Alessandrini at ‘vi starter på nytt». Det samme gjentar seg et par ganger til dette poenget er brukt og vel så det.

Da teppet går ned til pause er det Helge Rønnings tur til å drive ablegøyer. Iført sin røde romerske toga menger han seg med publikum i foajeen og hilser kjekt til massene som står der med sin hvitvin på ‘romersk’ vis. Fulgt av en følgespot gjør han så entre i salen og setter seg på første rad mens han konverserer med publikum. Han avbryter også innimellom og ber om at vi får en arie med signorina Moi pånytt. Så klatrer han ned i orkestergraven.

Disse grepene, ikke minst den innstuderte artige applausen, gjør at vi ikke får en kjedelig stund. Innimellom opptrer også strofer av Mozart og selv om den store rokokkomesteren gjorde atskillig større ting både før og etter, er det likefullt Mozart vi hører. En liten men morsom sak er at han legger inn en bassethorn-spiller i handlingen på scenen. Sikkert for at en bekjent i datidens orkester skulle få anledning til å briljere. Verdt å tenke på er at hans langt mer berømte klarinettkonsert oppsto også på denne tiden, høsten 1791, skrevet opprinnelig for klarinettens forløper, bassetthornet.

Du kan ikke vente deg all verden av denne oppsetningen. Men du kan strekke beina, lene deg tilbake og ha en fornøytelig stund med Mozarts musikk og opplagte gjøglere på scenen. Intrigen og handlingen er det bare å se bort i fra – i hvert fall ikke noe å ta på alvor. Her er det blott til lyst. Ha en fornøyelig aften!