Endelig opera!

Bjørvika 9.8.2008 Gershwin: Porgy & Bess, Gjestespill fra Cape Town Opera, Med – Porgy: Xolela Sixaba, Bess: Janinah Burnett, Crown: Ntobeko Rwanga, Serena Nkosozana Dimande, Jake: Aubrey Lodewyk, Clara: Pretty Yende, Sportin’ Life: Phandulwazi Maseti, Musikalsk ledelse: Sebastian Lang-Lessing, Regi: Angelo Gobbato

Det tok fire måneder fra Bjørvika-operaen ble åpnet til den første operaforestillingen fant sted på den store scenen. Men når operaforestillingene først er her i en rekordtidlig sesongstart mens fellesferien ennå ikke er helt ferdig avviklet, er det bare å notere at operainteressen aldri har vært høyere i Norge. Dette til tross for de dystre og bedreviterske dommene fra Fr.p.s “kultur-elite” om at opera er for en liten snever klikk som på langt nær fenger i folkedypet så bredt og stort som bulgarske danseband på Danmarksbåten.

For både Danmarksferje og musikk av det mer lødigere slaget var avgjort til stede i Bjørvika i går. Store turistbåter markerer seg i Oslo havn i disse tider, og da er det betryggende å vite at operabygget er forsyntt med undersjøisk bryter hvis Danmarksbåten tvers over ved havnelageret skulle slite seg ved stor sjø eller vind. Og på den andre siden av Bjørvika dundrer rockemusikken til på landets største utendørsfestival. Tusenvis, for ikke å si titusenvis, av ungdom flokker seg rundt ruinene av den gamle middelalderbebyggelsen. Vi kan notere oss for betydelige mengder av hvit røyk som stiger opp fra festivalområdet på øyafestivalen der vi passerer på vei ned til operaen. Om det er scenerøyk for effektenes skyld for de opptredende rockemusikerne eller annen type “woodstock”røyk skal vi ikke uttale oss om.

Sentrum for det som skjer i Oslo er nå avgjort flyttet til østkanten i Oslo, til den gamle byen som under Ekebergåsen i århundrer nærmest har ligget i kulturell skygge. Og mer skal det bli med nytt Munch-museum og hovedbibliotek.

Dampet gjorde det virkelig i Bjørvika-operaen i går. Da sikter vi ikke til selve oppsetningen som så avgjort var noe stillestående scenisk sett, men av det faktum at forventningene var store og at det var en helt ut elektrisk stemning til stede. For vi var jo med på en stor historisk begivenhet, en storslått begivenhet. Nå skulle Bjørvika-operaen få vise seg for hva den var bygget til. 

Det helt gledelig fant vi i den fenomenalt store interessen fra publikums side, et ikke helt tradisjonelt publikum slik vi i sin tid møtte på Youngstorget, og langt fra det mink- og pelskledte premierepublikummet vi finner på de store scenene nede på kontinentet. Nei her kom busslast på busslast inn fra nær og fjern, olabukser og ungdom konkurrerte med penere dresser og sommerkjoler. Men intet fjas. Intet fjolleri og ekstraordinær pynt å se. Her var det lite Nationaltheatret-premiere eller for den saks skyld konsert for de noe tilårsgamle “Nei-så-hyggelig” i Oslo Konserthus.

Det vi fant var en ypperlig demonstrasjon på hulheten og falskheten hos de politikere operamotstandere som lovet å spise tøflene sine ved operaåpningen og som ennå ikke har gjort det. Dette var å merke seg på denne historiske dagen i Bjørvika i går – samt at dette var en saftig musikalsk forestilling med stor vekt på det sanglige. For det var det musikalske som sto i sentrum i går. Igjen måtte vi klype oss i armen: hvor er mikrofonene? Sangen lød så klart og sterkt at vi igjen måtte undre oss over lydanlegget og at de hadde gjemt ‘myggene’ så godt, selv om vi nå klart burde vite at det er ikke noe juks på den nye scenen i Bjørvika. Her er det ekte – og det takket være en fenomenal akustikk som vi ikke har opplevd maken til. Takk da til treveggene og eikematerialet fra Moseldalen. Vi ga det en liten bank av hyllest på vei inn etter å ha inntatt vår hvitvin i pausen, riktignok ikke søt rieslinger.

Denne forestillingen kommer rett fra flere ukers sommergjestespill på Deutsche Oper i Berlin. Den hadde premiere i Cape Town i 2006, et operaensemble Den Norske Opera (& Ballett) har samarbeidet med tidligere. Årets gjestespill gir avgjort mersmak.

Forestillingen er regimessig noe stiv og sliten. Riktignok er den spritet opp med masseopptrinn og spredte innslag av hip og spretten dans men det lar seg ikke fornekte at mye av forestillingens første del bar preg av stillstand og posering. Langt på vei ble det oppveiet av praktfull sang og imponerende stemmekraft fra noen av de medvirkende. Etter pause makter forestillingen å gi en sterkere dramatisk nerve og fra stormen av og mot slutten blir det en faktisk levende sceneforestilling. Slutten gir antydning om at det finnes håp for oss alle i denne miserable verden av fattigdom, raseundertrykkelse, drap og dop.