Sesongpremiere Den Norske Opera 16.10.2006 Richard Strauss: Rosenkavaleren, Feltmarsjalinnen: Solveig Kringlebotn, Baron Ochs: Reinhard Dorn, Octavian: Randi Stene, Faninal: Trond Halstein Moe, Sophie: Elizabeth Norberg-Schulz, Marianne: Itziar Galdos, Valzacchi: Svein Erik Sagbråten, Annina: Kari Hamnøy, En sanger: Henrik Engelsviken, En politikommissær: Njål Sparbo, Den Norske Operas kor
Den Norske Operas orkester dirigent: Dietfred Bernet, regi: Folke Albenius
Å oppleve Rosenkavaleren er rett og slett vidunderlig vakkert. Det finnes neppe noe mer vidunderlig stykke i hele operalitteraturen – kanskje med Mozart som unntak, og kanskje må endog de vakreste partier av Tryllefløyten finne seg i være en hårsbredd under Richard Strauss’ herlige musikk.
For dette er en opera som har alt, bokstavelig talt. I første rekke står den herlige musikken, wiener’sk i all betydning av ordet, og et sujett som 150 år etter så totalt er preget av Mozart at du omtrent må klype deg i armen. Det er ingen tøysekomedie eller eventyrfortelling, som hos Mozart, men en bittersøt fortelling med mange fasetter selv om den første og fremst er en komedie, og med alvoret såpass mye oppe i dagen at historien blir fengslende og engasjerende. Men så kan ikke librettist Hugo von Hofmansthal og Richard Strauss helt dy seg, i sisteakten pøser de på med forviklingskomedie og slap-sticks helt i den store stilen så det er nesten overdrevet komisk.
Både i handling og innhold assosieres raskt med Figaros Bryllup, for her er dører som smeller i (3.akten) og nok av små bitre men seriøst nok mente spark mot hoffetiketten og adelskapets former og klasseskiller. Framfor alt er det en bittersøt komedie med mye herlig – vanvittig mye! – musikk. Det er i grunnen rart å tenke på at denne fullblods wiener-operaen var laget av den München-fødte komponisten Richard Strauss som bare har etternavnet felles med de berømte valsekongene, de er endog ikke i slekt.
Det var likesom ikke dette verden forventet seg av rabulisten og barrikadestormeren Richard Strauss som forut for denne store operaen på begynnelsen av 1900-tallet hadde presterrt så sterke og grensesprengende verk som operaene Salome og Elektra. Særlig sistnevntes krasse akkorder er stilistisk sett det stikk motsatte av Rosenkavaleren. Hvordan kunne en slik ekspressiv ung komponist med så sterke og dissonerende uttrykksbehov skrive slik Mozart-musikk? Ja, dette er utvilsomt et av musikkhistoriens store spørsmål. Men vi skal være glad for at Rosenkavaleren kom i 1911. I årene rett før den første verdenskrig var det nok av bekymringer ellers.
Operaen er krydret med valsepartier. Noe av det er også samlet til senere orkestersuiter men det er ikke tvil om at de gjør seg absolutt best slik de var ment i selve operaen. Sterkest inntrykk i så måte gjør Zu dir…som aftenens eneste (!) gjest Reinhard Dorn foredro i annenakten.
Det er såvidt vi kan bringe på det rene første gangen at våre tre fremste kvinnelig sangere på internasjonal basis opptrer sammen. De har stått på scenen sammen før, blant annet på La Bastille i Paris, og på nyttårskonserter I Oslo, men da bare to og to. Derfor setter denne oppsetningen også et stort kryss i taket for norsk operakunst.
Av disse var det den mest erfarne, Randi Stene, som gjorde umiddelbart sterkest inntrykk i første akt. Hun har også gjort ‘bukse’rollen som Octavian for syv år siden i København, med samme dirigent, Dietfred Bernet. Hennes rutine var nok avgjørende her. Siden jevnet det seg mere ut, og i den avsluttende tersetten var det tre likeverdige kvinnelige sangere som opptrådte. Denne tersetten sto etter vår mening for noe av det absolutte høydepunktet ved denne oppsetningen.
I denne operaen gjennomfører Richard Strauss det han startet på i Elektra, de sentrale kvinnerollene blir jevnt fordelt med tre. Dette kom til i mer eller mindre å prege alle hans senere operaer. Solveig Kringlebotn gestalter den utfordrende rollen som feltmarsjalinnen som tar seg en ung elsker – 17-årige Octavian – for hennes gemal er stadig ute på jakt (og sikkert andre eventyr). Det er en svært stor rolle fordi det også stilles sterke krav til selve skikkelsen. Den skal fylle hele rommet og den skal symbolisere det gamle keiserdømmet med dens skikker, makt og tradisjoner.
Det var derfor ikke å undres over at Solveig Kringlebotn kunne virke en smule usikker i starten på førsteakten. Men hun sang og spilte seg opp med den avsluttende tersetten som det store høydepunktet. Også her i tredjeakten fikk hun for alvor vist fram noe av operaens bittersøte innhold, la ungdommen komme fram og få hverandre, vi ‘gamle’ eller (såvidt) tilårskomne har hatt vår tid og må overlate arenaen og følelsene til de unge.
Elizabeth Norberg-Schulz sang rollen som ungpiken Sophie som til slutt får sin Octavian. Rollen er lett og lys og den passer henne derfor svært godt. Men hun har også kraft i stemmen, noe vi så avgjort merket i tersetten. Her hevet hun seg topp til lik linje med de to øvrige kvinnelige hovedrolleinnehaverne.
Men det var ikke bare disse tre. Reinhard Dorn er nevnt. Hans Ochs har det buldrete og rå denne skikkelsen inviterer til. Og vi må nevne flere, Itziar Galdos og Trond Halstein Moe er blant dem. Det er forøvrig en imponerende stor rolleliste. Richard Strauss og von Hofmansthal fornekter seg ikke og tar i bruk så å si alt hva de evner å få inn i fire og en halv times opera av situasjoner, roller og figurer.
Det gjelder også orkesteret. Det er ingen minimal oppsetning. Richard Strauss tar her i bruk hele det veldige orkesterapparatet – og mere til. Den Norske Operas orkester virket litt overveldet helt i starten men Dietfred Bernet dro det fint inn og sørget for at musikkbildet ikke ble for tyktflytende men passe presist. De har en stor del av æren for at dette ble en vidunderlig og vakker opplevelse.
Denne oppsetningen vil stå på spilleplanen i tiden utover med flere andre spennende rollekonstellasjoner enn det vi opplevde på premieren. Gå og se – og hør – den!
