Urpremiere Den Norske Opera 5.11.2005 Gisle Kverndokk: DEN FJERDE NATTEVAKT, etter Johan Falkbergets roman. Libretto: Ivar Tindberg
Frode Olsen, Toril Carlsen, Ketil Hugaas, Hege Høisæter, Nils Harald Sødal, Thor Inge Falch, Tone Kruse, Åse Rakel Bøhn, Ulf Øien, Berit Aarøe, Ole Hermod Henriksen, Sven Nyhus – fele, Den Norske Operas kor, Den Norske Operas orkester, Musikalsk ledelse: Rolf Gupta, Regi: Ivar Tindberg
Det tok nærmere seks år for Gisle Kverndokk å fullføre denne operaen som er bygget over et av Johan Falkbergets hovedverk, historien om presten Benjamin Sigismund og bergmannsdattera Gunnhild. Men det er seks år som er som er godt anvendt for resultatet er absolutt overbevisende bra.
Det er ikke hver dag man opplever en urpremiere på en norsk opera hvor det meste stemmer. Det er ikke av høflighetshensyn vi utroper dette verket til å være mesterlig vellykket. Faktisk tvilte vi litt på det etter første akt, men etter pausen tok historien tak i oss og tredje akt førte oss med til de grader at emosjonene kom i bevegelse.
Johan Falkbergets roman kom i 1923. Den har en viktig plass i hans litterære produksjon. Den handler om den ulykkelige og umulige kjærligheten og om bygdedyrets dom. Det siste er dempet noe ned i denne operaen for forfatteren så helt opplagt ytterligere dimensjoner ved dette, Røros-samfunnets sosiale lagdeling og de kondisjonertes liv kontra bergverkfolkets. I stedet konsentrerer Svein Tindberg og Gisle Kverndokk seg om grunntrekkende i historien om presten og bergmannsdattera. Ibsens kompakte majoritet eller Sandemoses Jantelov danner bare bakgrunnskulisse.
Det er en sterk historie Falkberget forteller. Det dreier seg om den umulige kjærligheten og to som måtte leve et helt liv med vissheten om at de ikke kunne få hverandre men likevel var helt umulige å få fra hverandre. Bare utgangspunktet, deres sosiale skille, var håpløst i seg selv.
Mye av Falkbergets tekst er i behold i operaen. Scenespråket er trøndersk og vi hadde derfor stor glede av en fungerende tekstmaskin.
Ivar Tindberg gjør ikke mye drama av første akt. Han lar den finne sted etter et kjent mønster, forholdene og omstendighetene skal introduseres og beskrives. Til tider blir det også langtekkeliig. Her er også operaens svakhet, det ble for stillestående før pause. Man tør ikke ta i bruk de sceniske virkemidlene. Dreieskiva står symbolsk nok stille.
Det er etter pausen at det for alvor tar av. Her stiger dramaet fram som et crescendo mot den dramatiske avslutningsscenen. Vi rives med, musikken forsterker dramaet og her har vi opera på det ypperste, et eksempel på hvordan drama og musikk smelter sammen og skaper en opplevelse som blir sittende.
For dramaet sitter sterkt. Du blir ikke likegyldig til det som presteres på scenen. Gisle Kverndokks musikk gjør sitt til at opplevelsen blir så stor. Bare i det korte forspillet – hvor du omtrent kjenner isnende kulde og førti kuldegrader – merker vi at komponisten festner grepet. Det holder seg tre timer igjennom. Mesterlig! Vi har rost avslutningen og vil gjøre det igjen. Uten Gisle Kverndokks musikk hadde ikke dramaet fått den sterke avslutningen det munner ut i. Også den lille ekstraros må legges til at han balanserer de musikalske virkemidlene uten å gjøre bruk av unødvendige effekter og masete pling-plong. Orkestreringen viser at han mestrer fullt ut de virkemidlene et fullt symfoniorkester kan gi.
Det er mange som må roses. Vi vil i særlig grad trekke fram lyssettingen til Kristin Bredal. Den skaper en ekstra dimensjon som ved enkle virkemidler, eksempelvis en enkelt lyskaster, får oss til å assosiere mot høye kirkerom. Også sjablongbruken er mesterlig. Her har hun fått hjelp til projeksjonene av Guri Dahl.
Tine Schwab har laget en overraskende platting-basert scenografi hvor helt enkle virkemidler foretar skifter mellom kirkerom og utescener. Slagghaugene har en dominerende plass i scenebildet.
Har du ikke sett snøvær før på en scene så gled deg til den ypperlig lyssatte effekten som du får se etter pause. Fantastisk!
Av de medvirkende er Frode Olsen scenisk flott i rollen som presten Sigismund. Han evner å spille seg inn i rollen på en overbevisende måte. Som Gunnhild møter vi Hege Høisæter, også hun overbevisende i sin krevende hovedrolle. Toril Carlsen synger i rollen som presten Benjamins kone, sanglig er hun som alltid sterk og uttrykksfull.
Men sterkest overbeviser utvilsomt Ketil Hugaas som klokkeren Ol-Kanelesa (Ole Korneliussen). I dramaet er han Gunnhilds onkel og en slags fosterfar. Men han tillegges også en figur som dramaets forteller og tilrettelegger, den som representerer fotfolket og tradisjonene. Fela som han bærer på i innledningen som spellemann blir spillemessig ivaretatt av Sven Nyhus som kommer inn flere ganger under dramaets gang kledd i spellemannsdrakt. Umiddelbart virket dette folkloristisk og unaturlig men falt fint på plass under dramaets gang.
Sven Nyhus er selv en levende legende. Han har betydd mye for å gjøre Rørospolsen kjent og var også knyttet til Johan Falkberget som i sine senere år så talentet i den unge gutten og sørget for at han fikk musikkutdanning. Musikkbitene som er flettet inn i operaen er heldigvis ingen enkeltstående numre men føyer seg fint inn til helheten.
Dette er den første store operaen som er et resultat av det langsiktige arbeidet som startet med Operatoriet i sin tid. Komponister får her anledning til å prøve sitt stoff og sine ideer før det er helt ferdig. At det til de grader er så vellykket som denne operaen bør få surmulende kritikere over Den Norske Operas manglende ansvar for samtidsopera til å bli litt mer ydmyke. Det tok tross alt seks års arbeid å få fram denne operaen.
En stor kveld med et stort drama. I første rekke er det Johan Falkberget og Gisle Kverndokk som skal få æren av dette flotte resultatet. En opera som sitter. Et drama du ikke blir ferdig med.
