Den Norske Opera 6.12.2004 John Adams: El Niño, libretto: John Adams og Peter Sellars, Charlotta Larsson, Ingebjørg Kosmo, Paul Flight, Brian Cummings, Steven Rickards, Trond Halstein Moe, regi: Harald Vallgårda, Den Norske Operas Orkester, Kor og Barnekor, dir.: Toñu Kaljuste
Undertegnete må ærlig talt innrømme at bekjentgjørelsen av John Adams’ oratorium El Niño på Den Norske Opera spilleplan i sin tid ikke vakte den aller største begeistring. Jeg har hørt dette oratoriet atskillige ganger på CD. Like uforståelig, tungt og vanskelig utilnærmelig har det virket for meg.
Men hva skjedde? Når man gir dette oratoriet en svak regimessig profil tegner det seg ut. Da framstår det som det dramaet det i virkeligheten er. Og vi blir unektelig fengslet og dratt inn i det. Musikken spiller en viktig rolle. Men gjenkjenneligheten til en fortelling vi alle kjenner må heller ikke underslåes.
Denne sceniske versjonen som er laget i samarbeid med Malmø-operaen, er utstyrt med en enkel men virkningsfull innfatning. Kostymer og lyssetting understreker dette.
For dette er rett og slett juleevangeliet fortalt på en ny og anerledes måte. John Adams og Peter Sellars har valgt å lene seg til mer eller mindre sakrale tekster og verselinjer fra sør-amerikanske og latimerikanskle kvinnelige lyrikere. Versene på spansk kombineres med utvalgte avsnitt fra bibelfortellingen.
El Niño er ikke bare Jesus-barnet. Det er også navnet på en havstrøm utenfor Sør-Amerika som med små forandringer forårsaker store naturforandringer verden over, voldsomme orkaner, flommer, men også tørke. Symbolikken er i så måte temmelig overbevisende.
Noen scenografi utover en fast og ren inndekning skal vi ikke påstå det er. Men det enkle bildet rommer et teppe som fungerer som en skjerm og av og til senkes ned en rund skjerm som blir belyst av en projektor og får form av en tredimensjonal kule. Fascinerende med de levende bildene!
Så har vi musikken. Her slo det oss at den amerikanske minimalismen, som John Adams benytter seg, er som støpt i hånde for slike framføringer. Den er fengslende, stadig skiftende og inneholder riffs av interesse med sitt innslag av elementer fra rock og jazz. Best av alt, man kan verken beskylde komponisten for å ty til søte og billige effekter eller til pling-plong. Kombinert med dramatiske effekter finner denne musikken en plass.
Her er vi ved noe som kanskje trenges å utforskes nærmere. John Adams’ kollega Philip Glass har faktisk gått et skritt videre. Han har inkorporert verker av David Bowie i sin symfoniske produksjon. Men mye av det han har laget bærer preg også av det lette og populariserte. Disse komposisjonene av John Adams og Phillip Glass peker på at her kan det være noe å hente.
Dette er en framføring man burde se flere ganger. Ikke minst fordi det retter opp for et verk som for meg – og kanskje flere – er sørgelig miskjent til nå i den rene formen på CD. Men nå er det for sent. Vi må andre steder eller kanskje vente på´nye framføringer neste sesong. Oratoriet ble bare framført to ganger på Den Norske Operas scene. I kveld var siste gangen.
Korene overbeviser meget sterkt. Det er ikke for sterkt å ta i å hevde at operaens kor faktisk spilte hovedrollen i denne framføringen. Her får vi vist hvilken enorm effekt kor han ha i sceniske framføringer. Men de hadde også en erfaren kordirigent i graven.
Sist vi så Toñu Kaljuste i Oslo ledet han Det Estniske Filharmoniske Koret på en konsert med komposisjoner av Arvo Pärt og med komponisten til de grader til stede. Det er derfor ikke så rart at han la vekt på korets (korenes) rolle under denne framføringen. Til sistescenen framsto også Operaens barnekor i full størrelse. Sympatisk!
Det var de tre kontratenorene Paul Flight, Brian Cummings og Steven Rickards som var de mest overbevisende i sine soloframtredener. De er nær sagt reisende verden rundt i dette oratoriet og deres erfaring skinte så tydelig igjennom. Overbevisende!
Hvorfor skal vi tro at Händel var den eneste i musikkhistorien som skrev oratorier med dramatisk appell til et publikum. Her har vi faktisk et nåtidsverk skrevet bare for får år siden som faktisk viser seg å ha betydelig kraft i seg. Og våre dagers kontratenorer kan langt på vei fylle ut for altstemmen og 1700-tallets falsetter og kastrater.
Vår svenske gjest Charlotta Larsson gestaltet Maria-skikkelsen.Ingebjørg Kosmo og Trond Halstein Moe var de eneste solistene fra ensemblet ved denne framføringen. Alle tre gjorde sin oppgave utmerket.
Jeg var en av dem som foretrakk premieren på Bakkantinnene på Nationaltheatret på lørdag i stedet for dette oratoriet. Jeg skjønner ikke hvorfor.
