Premiere Den Norske Opera 6.11.2004, Verdi: Il Trovatore (Trubaduren), Ragnhild Heiland Sørensen, Trond Halstein Moe, Sibongile Khumalo, Henrik Engelsviken, Kjersti Reppe, Carsten Stabell, Marek Lipok, Musikalsk ledelse- Olaf Henzold, Regi, scenografi og kostymer – Mikael Melbye
Som vanlig ved operaframførelser er det musikken som seirer. Det som redder denne oppsetningen fra å bli rene katastrofen, er Verdis musikk slik den er framført av sangere og musikere. Det var også ekstra hyggelig å møte igjen Olaf Henzold i orkestergrava.
Den danske gjesteinstruktør Mikael Melbye har gapt over alt for mye. Han har proklamert Verdis drama til å bli noe tidløst, et drama som har aktualitet til vår tid. Sikkert nok er kjærligheten, hevntørst og strider tidsløst og har eksistert så lenge menneskene har eksistert men Mikael Melbye har tatt seg vann langt over hodet. Vi steiler mot at grev Luna og hans folk blir utropt som og kles opp som Al Qaida- og Hizbollah-tilhengere mens sigøynerne er flyktninger fra Serbia som hopper inn i amerikanske commandouniformer. Illusjonene brytes og det blir ikke enkelt for en stakkars tilskuer å følge dette. Handlingen bygger på et skuespill som har handling fra Nord-Spania på 1500. århundre.
Det kunne i og for seg være verdt en tankeflukt å flytte dette til vår tid men det blir for banalt og enkelt. Derimot har vi det å si om fellesløsningen av regi og scenografi at vår danske venn har vært direkte uheldig. Han har ikke maktet å skape flyt i forestillingen.
Underveis blir det altfor mye posering, sangerne står stille og synger mot publikum og ikke mot hverandre. Ideen med et enkelt grunnoppbygg og to lysprojiserte vegger fungerer i og for seg enkelt og kunne være en genial løsning. Men her bommes det katastrofalt. I stedet for å følge sin opprinnelige ide må han tulle det til med mikroskopiske endringer av grunnoppbygget. Dreieskiva går rundt og rundt. Tida går. Stykket stanser opp. Et sted var det også tydeligvis direkte bom i kommunikasjonen mellom scene og grav for en enslig solist roter seg forvirret inn i halvmørket.
I overgangene skulle instruktør ha samarbeidet mer med dirigenten og vært ydmyk overfor Verdi. Sceneløsningene roper jo etter glidende overganger! Det hadde tross alt vært bedre å senke teppet og ikke følge dreieskivas gang fra det ene like trappeoppbygget til det neste. Slik det blir skaper forestillingen momenter av rett og slett kjedsommelighet.
Ta da også med at oversettelsene burde ha fått seg en nypolering. Litt friskere språk hadde gjort seg, her blir det altfor mye hjerte, smerte og forbarming. Slikt skriker mot en scene hvor Carsten Stabell opptrer med fullskjegg som en slags Bin Laden. Dessuten må en gi koret opplæring i hvordan behandle og holde en AG3 (som i dette tilfelle burde vært en Kalasjnikov hvis sammenlikningen skulle være riktig). Noen av dem viser altfor tydelig at det er første gang de har våpen i hendene.
Når det er sagt er det musikken som redder dette fra å bli rene katastrofen. Den sanglige innsatsen var gledelig. Størst begeistring vakte sør-afrikanske Sibongile Khumalo som den gamle sigøynersken. Men også våre hjemlige sangere med Ragnhild Heiland Sørensen, Henrik Engelsviken og Trond Hallsten Moe i spissen gjorde en god innsats og var med å løfte denne forestillingen vekk fra et banalt lavmål.
Vi har kanskje gjennom flere år vært altfor bortskjemte med Stein Winges teatrale realisme og burleske fantasi i grepet om operaforestillinger. Men det skal ikke slåes under en stol at vi i går savnet en erfaren teaterinstruktør som så de store mulighetene som var lagt opp til forestilingen gjennom de enkle men effektfulle projiseringene. Opera er ikke bare sang og musikk, det er også handling, følelser og levende mennesker som gestalter roller vi skal leve oss inn i!
Den Norske Opera hadde fortjent en bedre versjon av en av Verdis mest spilte og populære operaer. Jeg må faktisk si at jeg likte atskillig bedre versjonen fra tyve år tilbake enn det jeg så i går!
