En alldeles herlig hurra-meg-rundt roman. Eller skal vi kalle den anti-roman? Noen vil si at dette er boka som er skrevet for dem som ikke liker å lese.
For dette er en bok skrevet med det store fliret lurende bak neste side. Boka består av en rekke kort-romaner – 15 av dem – med detektiven Ferskenen i hovedrollen. Bøkene er utstyrt med et stort antall fotnoter og du oppdager ganske fort at det er fotnotene som er en slags kjerne i fortellingene. Her kommenteres handlingen nærmest setning for setning, eller ord for ord, ofte banalt og fleipete. Absurd galskap snudd på hodet!
Johan Harstad: Ferskenen. Samlede verker. Annotert utgave. Gyldendal 2018, 239 s.
Johan Harstad dikter opp en forfatter, Brandeggen, som er desillusjonet fordi hans siste bok på over 2000 sider, Konglomeratisk pust (!), var så uleselig at ingen leste den. I stedet dikter Brandeggen opp en kriminalhelt, Ferskenen, som han skriver 15 kortromaner om, med fotnoter. Her får han briljere i parodi på parodi i kriminalsjangeren såvel som i andre sjangre som eksempelvis ny litteratur og dens trender.
Sånn sett rammer han mange, ikke minst seg selv (skrev ikke Harstad en bok på nærmere 1100 sider for litt siden? Men det må tilføyes at dette ikke var en krim men en høyst leseverdig bok, synes nå vi).
Det må likevel innrømmes at lesingen av boka kan bli noe slitsom av at du stadig må hoppe fram og tilbake mellom tekst og fotnoter.
Det er en lek med situasjoner, klisjeer og skrivemåter, en herlig parodienes parodi som du bare må gledes over. Hallo Knausgård, Nesbø, Dag Solstad og andre: dere tåler godt å ha det litt morro med!
Og vi andre trives med denne type litteratur som ikke tar seg selv altfor høytidelig.
Eller er det akkurat det den gjør?
