Absurdismens teater

Teater er absurdismens kunst. Neppe noe annet sted kan en finne så store gap mellom den himmelske fryd og den store avgrunn.

Teatrene i Norge har hatt en høst uten like. Publikumstilstrømmingen har vært så stor at det har vært store problemer med å ta av stykkene for å gi plass for nye. Rogaland Teater i Stavanger har satt publikumsrekord. Evita og Mia Gundersen trekker folk som aldri før.

Nationaltheatret har forrige år også satt publikumsrekord. Aldri før har teatret i sin mer enn 100-årige historie hatt så mye publikum innenfor sine dører. Det er satt en rekord som etterlater seks millioner ikke forventete oljekroner på inntektssiden.

Men denne medaljen har en bakside. Samtidig med at man kunne notere ikke forventete inntekter i millionklassen innkaller teatersjef og direktør til et lite hyggelig julemøte.

Beskjeden er: tyve årsverk må spares inn. Teatrets økonomiske situasjon er så desperat at man må spare penger. Noen skuespillere, noen sekretærer i administrasjonen men mest ansatte innen teknisk sektor, garderobedamer, scenearbeidere og fagfolk på verkstedene, skal nå få føle sparekniven. Det er på forhånd spesifisert hvor mange som skal gå innen hver gruppe.

Da er det en lykkelig situasjon at teatret har seks millioner ekstra. Dette har gjort at man får litt pusterom, innsparingene skal ikke være fullt effektive før 2006. Og innen den tid kan man trygt forutse at noen når pensjonistalder.

Innsparinger har teaterfolk opplevd før. Det er tross alt ikke så mange år siden at personalet på teatret og troikaen med senere Ellen Horn i spissen gjorde en stor jobb for å bringe utgiftene i balanse med inntektene.

Denne jobben lyktes. For en tid. Men så har det ballet på seg. Man har fått nye folk inn og utgiftene og kostnadene har gått til himmels. Men også publikumstilstrømmingen og inntektene har gått strake veien oppover. Den unge teatersjefen Eirik Stubø har endog optimistisk uttalt til NRK at nå må det gå an å bruke mere midler på neste års Ibsen-festival.

Ansvaret her er helt åpenbart. Oljerike Norge eier Nationaltheatret, dets bygninger inkludert verkstedene. For å ivareta sitt eierskap har de innsatt et styre som så utnevner teatersjef og direktør. Blir teatersjefen ekstragavant og bruker mer penger i en slik situasjon, vil han ganske sikkert måtte slå følge med et par av sine næreste forgjengere.

Et annet spørsmål er: var den forrige snu-operasjonen forgjeves siden man nå tydeligvis bruker mere penger på lønninger enn man har bevilgninger til?

Enhver sunn organisme trenger frisk luft for å overleve. Forandring er ikke til å komme forbi. Snu-operasjonen på Ellen Horns tid var bare det første steget for å banke forandringstenking inn i en museal og delvis nedstøvete institusjon som attpåtil holdt på å skvulpe over av egen verdighet.

Men av og til er det vanskelig å se sammenhengen. Absurdismen i dette blir et speilbildet av teatrets egen virkelighet, det blir som et stykke av Beckett. Aldri har det gått så godt for teatret, derfor må vi kutte.

Slikt er ikke helt enkelt å begripe.