Gunnar Kopperud har hele sitt liv arbeidet som utenrikskorrenspondent med Afrika som spesialområde, bl.a. for NRK og Dagbladet. Han har utgitt en lang rekke romaner, de fleste med Afrika som bakgrunnsteppe.
Gunnar Kopperud: Vi som elsket Afrika. Essay. Gyldendal 2018, 207 s.
I denne boka følger han sine egne spor fra han begynte å skrive artikler og reportasjer fra Afrika.
Massakrene som skjedde av henholdsvis hutu’er og tutsi’er i Burundi vier han stor plass. Men han skriver også videre, fra Etiopia, Angola og Sør-Sudan og en rekke andre områder og land. Her stiller han seg kritisk og undersøkende til mye av det han har sett og opplevd. Han stiller også spørsmål ved eksempelvis asylpolitikken slik vi fører den i dag. Isolert kunne man ta ham for en høyrepopulistisk brushane men leser vi setningene ut, er dette umulig. For å si det slik, jeg oppfatter ham stikk motsatt.
Hvorfor er det eksempelvis sultkatastrofe i et land som er rikere enn noe annet og hvor en kan høste tre ganger i året? Hvorfor er flyktningene iøynefallende fra den opplyste middelklassen? Og så videre, og så videre. Ubehagelige spørsmål men vi må tåle å se dem i øynene.
Han trekker fram mange momenter. Blandt annet stiller han seg svært kritisk til den afrikanske overklassen, de rike som bare vil berike seg. Men i dette bildet hører også andre faktorer med som utenlandsk kapitalgrådighet og verdensbankens føringer. Videre er han kritisk til FN og giverorganisasjonene av forskjellige grunner.
Han peker på at flyktningetrafikken nå er en slags industri, som f.eks. våpenindustri og narkotikahandel. Han stiller spørsmål og roter opp i problemstillinger som i medmenneskelighetens navn kanskje ikke er så populære å høre. Er sultkatastrofer og stammefeider noe vi er nødt til å leve med? Kan de besvares med våre vante forestillinger og kan de avhjelpes ved ensidig å frakte inn flylass med nødhjelp?
Han gir ikke noe entydig svar på dette, men får oss til å tenke. Og det er det vi trenger.
