En svært god bok med flere dimensjoner. Hvis man bare tar den ene siden av saken: norske ungdommer som i hundretalls hver sommer reiste ned til ‘sosialismens fyrtårn’ på Balkan, dette er interessant nok. Hva drev oss? Hvorfor?
Rune Ottosen var også som jeg fenget av dette fenomenet på denne tiden. Sterkt innvevd i privatliv og kjærlighetsliv som det etterhvert ble.
Men boka er så mye mer. Den er først og fremst om Albania, dette vesle fjell-landet, og det handler mye om politikk. Den gangen som nå.
Rune Ottosen: Turist i Utopia – Reiser i ideologi og albansk landskap, 310 s. Dreyer forlag 2017
Det som er så befriende å lese er at forfatteren ikke tyr til noen pinlig Canossa-gang. Han står for sitt engasjement den gangen, men ønsker å snakke ut om det for de som kommer etter ham. Det gjør han med rak rygg og rett-fram tale og det er ikke bare den ene veien han retter skytset mot. Han oppdaget etterhvert at det lå en mappe på ham fra militærtjenesten. Men etter grundige undersøkelser viste det seg å være på hans far, Kristian Ottosen, hedersmannen som den gangen kan sies å ha reddet mange nordmenn som som han selv satt i nazistenes dødsleire. Selv satt han inne nesten hele krigen og ble underveis godt kjent med både Gerhardsen og Bratteli. At Sikkerhetspolitiet (da SIPO) skulle lage en mappe på ham, sjokkerte sønnen og han satte det i sammenlikning med hva han etterhvert fikk vite om det brutale diktaturet i Albania. Metodene og tenkingen var de samme selv om overgrepene selvfølgelig var som natt og dag.
Rune Ottosen var på 1970-tallet mest kjent som redaktøren av AKP (m-l)s teoretiske tidsskrift Røde Fane. Han gjorde på denne tiden flere reiser til Albania, og gjentok disse reisene nå noen år seinere.
Det er først og fremst redelighet som preger hans framstilling. Han legger seg ikke på knærne, kryper ikke fram og ber bare om unnskyldning overfor de tidligere politiske fangene han møter i dag. Hvordan kunne godt opplyst norsk ungdom med utdannelse og det hele ‘falle’ for et slikt diktatur?
Hans ærlighet har til og med fått den gamle AKP-hateren Bernt Hagtvedt til nærmest å bli stum av beundring, hans reaksjon på boka er at den bør alle tidligere partikamerater av ham lese!
Jeg er av dem som følger oppfordringen og leser denne boka med godt utbytte. Selv vandret jeg ut av rekkene da jeg fikk barn med ei jente jeg opprinnelig traff på reise i Albania i sin tid, men etterhvert oppsto et nærmest antagonistisk forhold til partiorganet Klassekampen og deler av partiet, i hvert fall et av deres utvalg, og der har det vært inntil de siste valgene. I lang tid fikk jeg endog kvalme ved å åpne Klassekampen.
Jeg kjenner meg godt igjen i boka. Mye av det han opplevde, er identisk med mine egne erfaringer. La meg bare føye til: på en av turene i 1974 ble så å si hele reisegruppa inn i harnisk opprørt over hva vi opplevde. I en barnehage kravlet tre-fire åringene rundt med gevær i tre og viste hvordan de med hakka og geværet ville forsvare sosialismen. Bare den interne AKP-disiplinen gjorde at vi ‘holdt’ oss for å si det slik. Men det boblet sterkt og det var bare såvidt det ikke bruste over. Men det var sådd en kime av tvil som fikk utvikle seg de nærmeste årene.
Men vi så nok til å vite, fengselsbygninger vi kjørte forbi, frivillig jernbanebygging i murhus omkranset av piggtråd – kanskje av andre og hormonelle grunner enn politiske? Men det var nok av stadfestelser på at dette samfunnet ikke var demokratisk og lykkelig.
Men menneskene da? Joda, svært hyggelige og etter forholdene, svært åpne. Særlig tolkene som hadde lov å snakke med oss utlendinger, var det lærerikt å diskutere med. En av dem førte lange og nyttige politiske resonementer om Kina, Norge og Albania i lys av EEC-kampen den gangen. Dette ga mange av oss viktige ting å tenke på og kunne forklare det senere bruddet mellom Kina og Albania.
Et morsomt intermezzo: På turen i 72 deltok en gruppe skuespillere fra Det Norske Teatret. De spilte vikinger i Skagestads EEC-stykke, og dette var naturlig en del av deres scenepåkledning, da de skulle igang igjen rett etter ferien. Men i Albania gikk det ikke. De lot seg klippe på verandaen på hotellet. Vi er skuespillere, hylte de. De så jo heller ikke ut etterpå….
Det viktigste jeg fant ved boka til Ottosen er selvoppgjøret, at han på alvor og med stor seriøsitet går inn i problemet med at godt utdannet norsk ungdom, som han selv, uten videre kunne godta et samfunn med vilkårlige arrestasjoner og henrettelser når de selv nærmest så det og vitnesbyrdene lå rett foran dem. Dette er en debatt som ikke er slutt med denne boka. Den må bare fortsette!
