Kulturnyheter

Ammunisjonen vår

En opprørende og nyttig bok. Den stiller spørsmål og er kritisk. Foruten at den bringer mye informasjon. Om du ikke skakes og opprøres over dette, er det noe riktig galt med deg. Da har du falt som offer for det forfatteren karakteriserer som en tilstand, jeg vil kalle den et slags Toten-syndrom (les det på tysk!), dvs. ikke ville se, ikke høre, lukke øynene og late som alt er bare bra. Stikke ubehagelige ting under en stol, feie under teppet, gjemme i skapet. Redsel for å se døden i øynene og være klar over at den er ditt eget verk.

Rødfos Tændstikfabrik, siden Rødfos Patron. Slik hette det da fabrikken startet opp på midten av 1800-tallet. Den gangen gjaldt nasjonale hensyn. Vi skulle ta vare på oss selv og være selvforsynte i tilfelle krig og krise, først og fremst mot svenskene. Den nasjonale tanken om selvstendighet og frigjøring sto sterkt. Noe annet var utenkelig.

Dag Hoel: Fred er ei det beste. Fra innsiden av den norske ammunisjonsindustrien. Spartacus forlag 2017, 280 s.

Ikke minst måtte vi ha patroner til å putte i den fenomenale rifla Krag-Jørgensen, kanskje den beste som noengang er laget.

Men etter noen år ble det anerledes. Fabrikken ga arbeid og noe å leve av. Den ga trygghet og nærhet i en tid med arbeidsløshet og nød. Raufoss Ammunisjonsfabrikk ble en hjørnesteinsbedrift på Toten. Det var utenkelig å forestille seg noe annet.

Dag Hoel vokste opp i dette miljøet. Hans far og forfedre før det hadde vært knyttet til fabrikken. Han gir i denne boka sine tanker om hvordan det var å vokse opp i et slikt miljø samt gir en kortfattet historisk oversikt over en viktig del av norsk våpenindustri.

I dag er produksjonen av bildeler viktig, våpenindustrien fortsetter med sofistikerte våpen under navnet Nammo. Men de historiske sporene lar seg ikke hviske ut. Selv ikke etter krigen da det hadde vist seg at fabrikken på Raufoss hadde vært en viktig bidragsyter til den tyske krigsmakten. Med fagbevegelsens støtte.

Krag-Jørgensen

Da er det trøst å hente fra Drøbaksundet om morgenen 9. april. Granatene som senket Blücher var stappet med TNT fra Raufoss. Dette slo ut Hitlers mektigste krigsmaskin til da.

Marokko-scenen fra Peer Gynt i Bjørvika-operaen for noen år siden, foto: Erik Berg

Ved siden av Kongsberg Våpenfabrikk er Raufoss Ammunisjonsfabrikk den viktigste delen av norsk våpenindustri. Dag Hoel er særlig opptatt av nordmenns dualistiske tankegang, hvordan vi som for utenverdenen liker å framtre som fredsnasjon og deler ut Nobels Fredspris i realiteten er produsent av død og djevelskap og er med på å lemleste fattige og undertrykte folk. Faktisk er vi en av verden største våpenprodusenter. Nammo med hovedkontor på Toten er med datterselskap i mange land og som underleverandør og underleverandørs underleverandør faktisk en av verdens største i sin bransje.

Eksempelvis i Gaza hvor norske leger jobber frivillig og med livet som innsats for å hjelpe sivilbefolkningen mot skader som kan ha oppstått etter sansynlige opprinnelige norske våpen (eller teknologi) som har evne til å borre seg gjennom betongen i tilfluktsrommene.

Her hører Peer Gynt med. Det trekkes fram scener fra diktverket, særlig Marokko-scenen hvor Peer Gynt avslører at han tjener gode penger på å sende våpen til begge krigførende makter. Ibsen hadde på dette tidspunktet den norske dualismen, falskheten og selvskrytet – seg-selv-nok – langt opp i halsen så han bosatte seg til og med i mange år i utlandet (Italia og Tyskland).

Blücher i Drøbaksundet

Det er nyttig hvordan Dag Hoel blander egen oppvekst med verdens virkelighet. Her får vi ikke bare tall og statistikker med også en nærhet i skildringen hvor vi alle kan føle oss hjemme, på godt og vondt. For det er ikke bare død og elendighet. Fabrikken ga også et lokalsamfunn nærhet, trygghet og identitet. Det skal ikke forklares eller unnskyldes. Men Dag Hoel gir oss også en flyktig innføring i de menneskelige mekanismene som kan gjøre seg gjeldende. Han er glad i det stedet han vokste opp på og ikke minst menneskene der uten at det skal forståes som en unnskyldning for bomber som faller i Afganistan.

Men i sine voksne år har han reist mye rundt i verden, tatt bilder, laget filmer og reportasjer med kulene hvinende rundt hodet. Han har sett kuleinnslaget og beretter om de fryktelige virkningene dum-dumkulene fra Raufoss har når de slår inn i en menneskekropp.

Dag Hoel påpeker det merkverdige at mye av dette omgåes i stillhet. Det er knyst og ingen diskusjon, ingen spørsmål, ingen ubehagelige innlegg. Bare Røde Kors, Redd Barna, Norges Fredslag og kristne organisasjoner hever røsten. Vi har registrert en krass låt fra Bjølsen Valsemølle om dette ganske nylig (En helt vanlig mann) men forøvrig er det ganske taust. Ingen bøker. Ingen teaterstykker. Ingen låter fra sinte punk-grupper.

Sånn sett bekrefter Dag Hoel at det ikke bare er i Raufoss-samfunnet hvor denne kollektive tausheten rår. Den gjelder oss alle. Paradoksalt nok liker vi Peer Gynt fordi han er den han er – løgneren, bedrageren, krigsprofitøren. Han er oss selv.

Mot slutten av boka beveger Dag Hoel seg i nåtid. Han refererer til Stortingsbehandlingen ganske nylig av dette ømtålelige temaet og hvordan diskusjonen blir kvelt, omgått og undertrykt. Vi vil ikke se elendigheten, vi vil ikke høre om mennesker som rives opp av kuler og sofistikert teknologi fra Toten. Han siterer en Raufoss-sjef som trekker positive sammenlikninger med dyreverdenen, er det ikke egentlig naturens lover vi følger? Som forsvar for Toten-(døds-)produksjon.

Mennesket er et brutalt vesen. Vi skiller oss ikke fra de mest primitive dyr.

Da hjelper det ikke med Peer Gynt og landsmenn som i sinne og avsky forlater fedrelandet for varmere strøk.

Ubehagelig men sant.

Sjekk også

Kjøss meg i ræva

– Kjøss meg i ræva, sa Dag Solstad. Med et kraftuttrykk og en eksplosjon som …

Haddy Njies dagbok

Hun er utdannet journalist og kjent som poparttist, programleder og skuespiller. I tillegg er hun …