Den Norske Opera & Ballett 24.4.2015 Verdi: La Traviata, med: Aurelia Florian, Daniel Johansson, Audun Iversen, Maija Skille, Natalia Tanasii, Ketil Hugaas, Carsten Stabell, Nils Harald Sødal, Ole Jørgen Kristiansen, regi: Tatjana Gürbaca, musikalsk ledelse: James Gaffigan.
Hva var galt med denne oppsetningen? Det er riktignok en flott opera og en forestilling med mange utsøkte øyeblikk, men det var noe som skurret hele tida. Var forestillingen amputert? Vi stilte spørmålet men da vi kom hjem for å sjekke spilletiden med Traviata-oppsetninger vi har i hyllene fant vi liten forskjell. Men noe var det. Men hva?
Vi fant ikke ut av det – og hvorfor skulle vi egentlig? Vi hadde sett en oppsetning som uten tvil var flott. Godt tilrettelagt med Verdis guddommelige musikk i sentrum men det var faktisk en god del i salen som buet under applausen. Og det var for instruktøren da hun viste seg.
Vi må altså fastslå at La Traviata ble ikke den helt store 110 %-opplevelsen vi kanskje forventet av Verdis flotteste opera og med en instruktør som er blitt hyllet av Opernwelt som årets instruktør. La Traviata var en gjenganger i forskjellige oppsetninger på gammeloperaen på Youngstorget. Den siste var i regi av Stein Winge hvor Violetta ble framstilt som sprøytenarkoman. Operaen er uten tvil Verdis flotteste og konkurrerer med La Bohème om å være den mest framførte av samtlige operaer som er skrevet. Operaen bygger over Dumas’ Kameliadamen som hadde en klar politisk brodd mot den mannlige delen av Paris-sosietetens utnyttelse av kvinner på 1800-tallet.
Verdis operaer har gjennomgående et politisk innhold. På hans tid gjaldt det kampen mot føydalismen og adelens privilegier samt for Italias frigjøring. På slutten av sitt liv ble han også deputert i nasjonalforsamlingen. Men ofte måtte han skrive om sine librettoer for å unngå sensuren, Maskeballet eksempelvis bygger på den virkelige hendelsen på Stockholms-operaen der kongen ble utsatt for et attentat. I sin første utgave av operaen henla Verdi likeså disse begivenhetene til Sør-Amerika. For oss i dag fortoner ikke handlingen i La Traviata seg på noen måte å ha en politisk brodd, selv om diskusjonen om kvinnesynet, at kvinner er en bruksgjenstand og til behag og nytelse for mannfolka, slettes ikke er avsluttet i Norge. Heller ikke den om rikdom og makt. Men i denne operaen slik det er tilrettelagt er det vanskelig å se noe ‘korrekt kvinnesyn’ eller opprøres av det som synges under åpningen, at vi (kvinner) skal drikke, danse og more oss for ikke noe annet betyr noe. Vi kan også bare såvidt skimte konflikten mellom det å være prostituert og ikke oppleve kjærlighet og det å virkelig være glad i et menneske.
Dermed blir en stor del av grunnlaget for konflikten i operaen borte selv om konflikten med det bestående samfunnet og dens moral og regler slik den målbæres av faren Giorgio Germont er tydelig nok. Igjen av oppsetningen står mye herlig musikk, og den er fantastisk! Verdi var med denne operaen på høyden av sin skaperkraft og hans operaer fra denne tiden og de som fulgte er hans mesterstykker framfor noen andre.
Den nye Bjørvika-operaen er med sin akustikk og tilrettelegging av orkestre i Verdi/Wagner-størrelse ypperlig egnet for hans musikk. Vi husker hvordan det skvatt i oss ved de kraftige partiene under framføringen av Macbeth for noen år siden. Det samme gjentok seg i går. Det gjallet i veggene når orkesteret slo til for fullt. Særlig med assistanse av koret ble det feststund etter feststund. Vi har i det siste berømmet operaorkesteret og nå vil vi bare gjenta det. Det er tydelig at flyttingen til Bjørvika med det resultat at de har fått et eget prøvelokale har gitt betydelig positive resultater for dette store orkesteret.
Aurelia Florian i hovedrollen som Violetta kom noe skjevt ut helt til å begynne med men sang seg godt opp til de helt store høydene med de mange og vakre ariene under forestillingen.
Hennes motspiller Daniel Johansson var stemmemessig flott men virket fortsatt noe usikker i sin gestaltning i rollen som Alfredo Germont. Men han er fortsatt ung og vi vil sikkert med tiden oppleve at han får økt sikkerhet og ro på scenen.
Vi må ta hatten av for barytonen Audun Iversen som her synger i rollen som Giorgio Germont, faren, og som har sin scenedebut i denne rollen på Bjørvika. På grunn av sykdom har han hatt et prøveopphold på hele to uker i forkant av premieren. Men dette merket vi ikke noe til, han var i det hele tatt strålende både som sanger og som sceneskikkelse. Her kommer det med at han etterhvert har utviklet betydelig rutine som scenekunstner, ikke minst ved roller på blant andre Covent Garden i London og Bolsjoi.
Dekorasjonsmessig var forestillingaen løst på en svært enkel og ukomplisert måte. Vi slapp store skift med scenedunk og lang venting. Her må vi særlig framheve skiftet til sisteakten som nærmest foregikk koreografisk ved at sceneteknikerne delte den sentrale plattingen i flere deler, en løsning vi fant uhyre tiltalende på den stilige måten den ble gjennomført på.
Instruktøren Tatjana Gürbaca har som sagt fått Opernwelts pris som årets operainstruktør i 2013. Det var derfor grunn til å frykte noen sprelske regipåfunn, men de uteble eller ble ganske enkelt for blasse. Men det er heller ingen tradisjonell oppsetning vi får selv om hun viser stor respekt for Verdis musikk. Det er hele veien dette underliggende som gjør at dramaet ikke får sin fulle utløsing eller at konfliktene tegnes for vagt. Men uansett: musikken er der og den er som sagt praktfull. Kanskje var våre forventninger til en instruktør som går i Stefans Herheims fotspor både i Bjørvika og i Opernwelts prisutdelinger for store. Men Tatjana Gürbaca er da heller ikke fra Grorud….
Et regitricks vil vi særlig nevne: vi synes ikke nå i 2015 at det hverken er frekt eller oppsiktsvekkende å avkle store deler av de mannlige solistene buksene og la de framstå på scenen i bare underbuksa mens gledespikene likesom skulle foreta munnsex på dem, eller underforstått gjorde det. Men det var jo ikke det de gjorde! Og da falt jo hele gimmicken, det ble flatt og innholdsløst. Ikke tror vi at munnsex på scenen hadde ført til en bedre og mer interessant oppsetning, for all del og snarere tvert imot! Men vi vil påstå at slike såkalte vovete regigrep ikke har noe for seg i dag.
Som sagt, ikke helt topp karakterer for denne oppsetningen. Men det er mye å glede seg over, i særdeleshet Verdis musikk. Så fra denne forestillingen vil du gå i godt humør!
