Urpremiere Den Norske Opera 22.4.2004 Ketil Hvoslef: Barrabas, Espen Fegran, Njål Sparbo, Hege Høisæter, Toril Carlsen, Tone Kruse, Nils Harald Sødal, Ketil Hugaas, Thor Inge Falch, Vidar Hellkås, Eli Kristin Hagen, Bjørn Sundquist, Kari Onstad, Jorunn Kjellsby, Kjersti Reppe, Anne Felberg, Tore Walmsnæss, Marius Roth Christensen, Musikalsk ledelse: Christian Eggen, Regi: Stein Winge
Det var annenakten som knekket meg. En stiller til urpremiere på norsk nyskrevet musikkdramatikk på Den Norske Opera med åpent sinn og positive forventninger. Det ligger i kortene at det er ikke alt man nødvendigvis kommer til å like.
Men å ta det sjokket som kommer i annen akt blir for mye å bære. Her har hverken instruktør eller komponist greidd å holde seg. Det øses på med effekter og musikk så redselfull at det etter en kort tid blir en direkte pine for tilhøreren.
Det er denne scenen hvor folkemassene ifølge skriften velger å gi Barabbas fri mens Jesus får tornekronen og blir utsatt for umenneskelig mishandling. I Kristus-filmen til Mel Gibson er det denne scenen hvor Jesus blir slått og torturert og vi får de frykteligste nærbilder av hvordan et menneske utsettes for pinsler.
Tilskuerne i Den Norske Opera utsettes her for åndelig tortur. Det dynges på med en sann røre hvor musikken til de grader skaper skrekk og fordervelse, men denne type musikk hører kanskje hjemme i en slik scene?
Der det svikter så katastrofalt er at Stein Winge ikke greier å begrense seg. Han må stable opp en scene hvor man faktisk skal føle torturen. Men det fungerer motsatt. En vanlig besøkende i Den Norske Opera – som meg – er ikke kjent med dette stoffet fra før, har nødendigvis ikke sett oppsetningene av Barabbas på Det Norske Teatret og er ikke etter flere års arbeid blitt fortrolig med musikken.
Derfor blir det bokstavelig talt et sjokk. I stedet for å skape rystelse i sitt indre, blir tilhøreren rett og slett utsatt for åndelig tortur. Da jeg gikk ut til pausen hadde jeg overhodet ikke lyst til å se resten av forestillingen og jeg forsto godt at innpå halvparten av tilhørerne forlot salen på generalprøven. For dette fungerer ikke og her har Stein Winge gjort en stor miss, foretatt et kunstnerisk grep som ikke holder mål i det hele tatt. Han har ikke evnet å se hvilken virkning en slik scene kan ha på en tilskuer.
Derved blir det totalt feil. Jeg vil si det rett ut: fiasko.
Dette er synd, fordi alle som gjorde som meg og bet tennene sammen for å overvære tredje akt, fikk seg en overraskelse av dimensjoner. Skrekkscenarioet fra annen akt hadde veket plassen for ro og dybde i spillet. Plutselig tok oppsetningens innhold tak i en, vi så hva det dreidde seg om – noe som var plent umulig i den kaotiske annenakten – og musikken, ja, den framsto som ytterst sympatisk. Her fikk vi den oppsetningen vi forventet, det var rom og dybde over spillet og personene på scenen skapte fin kontakt med salen.
Teamet bak Barrabas har gjort dette stykket før, men som teaterforestilling, ikke som opera. Det er belgiske Michel de Ghelderode som har stått for den dramatiske teksten, noe også den operaen bygger over. Til og med i Los Angeles har de satt opp dette stykket. Det er kanskje møtet med filmbyen som har fått Stein Winge til å gå fullstendig fra konseptene.
Ketil Hvoslef har startet på helt bar bakke da han skulle skrive opera. Ikke noe av den scenemusikken han skrev til teateroppsetningen, er med. Det er samtidsopera, og det er ikke til å stikke under en stol. Musikken er på langt nær Puccini og noe i nærheten av en arie legger vi knapt merke til.
Men dette kunne fungert – og det fungerer faktisk mer enn bra i tredjeakten – hvis man bare hadde visst å begrense seg før pause. For en slik opplevelse ødelegger totalt. Det som kunne være en spennende ny norsk opera blir i stedet ren tortur for tilskueren. Har Stein Winge latt seg inspirere altfor mye av Mel Gibson?
Også en annen ting skjemmer sterkt. Scenespråket er engelsk av den muligens misforståtte hensikten at dette kunne bli en utenlands lansering. Ikke vet jeg annen hensikt med å plasserer belgisk dramatikk hverken på fransk eller flamsk på en norsk scene. For det blir rart, veldig rart.
Forestillingen har to taleroller som ivaretas av Bjørn Sundquist ogJorunn Kjellsby, og det er rart å høre førstnevnte i en av hans mange monologer. Assosiasjonen går rett og slett til South Bank, for den norske skuespilleren låner i stor grad av Lawrence Oliviers og Gielguds manierte scenespråk.
Blandingen av taletekst og musikk fungerer etter min mening fint. I noen partier blir det faktisk også dels spennende. Musikken ligger under og skaper en slags filmatisk effekt.
Også sangerne opptrer med mye tale, Men det blir ingen Gespräch-sangut av det, og jeg synes denne blandingen er virkningsfull.
En stor del av Den Norske Operas sangere medvirket i denne oppsetningen. Særlig Espen Fegran i tittelrollen gjorde en svært sympatisk figur. Men mye godt å si om stort sett alle medvirkende. Kari Onstad, denne gangen ikke avkledt, opptrer i rollen som Jesus uten replikk eller sang, bare med stønn for å illustrere pinen. Hyggelig møte med Ketil Hugaas som Herodes, verdt å framheve som ytterst fengslende scenepersonlighet er Eli Kristin Hagen som Maria Magdalena.
Det er synd at denne oppsetningen er blitt en miss. Det er ingen trøst å si at selv de største kan feile – av og til – og at Den Norske Opera trenger en skikkelig fiasko midt blant sine mange suksesser. Men det er synd for hverken stoff eller komponist hadde fortjent noe slikt.
