Antikrigssangene kommer

Når krigen er i anmarsj, kommer også antikrigs-sangene. Protestsangene er på vei tilbake. Til og med før krigen egentlig er brudt ut.

Det er det som skiller det nye årtusenets protestsanger fra 1960-tallets Blowin’in the wind’. Den gang sang man med økende engasjement mot den kalde krigens terrorbalanse og atomvåpenfrykt og den varme krigen slik den utviklet seg i Sørøst-Asia.

Skjønt mange av aktørene er de samme den gang som nå. Aldrende Pete Seeger har begynt å røre på seg og Bob Dylan har nylig kommet med en tekst, Hurricane, som riktignok ikke er like bitende og krass som den gang, men som likevel inneholder et udiskutabelt budskap.

Under årets Grammy-utdeling var det visstnok ikke tillatt å ytre noe om krigen. Men flere, som Bonnie Raitt, blåste i det. Andre derimot sa ingenting, men viste sin mening på en overbevisende måte.

Som Sheryl Crowe som lot innskriften No War pryde seg.

Under forrige Gulf-krig hadde Rolling Stones en bitende rockelåt om våpenhandlere og -spekulasjon, Highwire. Når de første likkistene blir sendt over Atlanteren kommer kanskje dette nye årtusendes versjon av Fixin’-to-die-rag?