En kjapp og velplassert rett venstre: dette er en bok som river, som Dagbladet skriver «en håndgranat i vår okkkupasjonshistorie.». Den tar fatt i norsk unnfallenhet, vårselvgodhet og grandiøse oppfatning av oss selv, som faktisk flere forfattere også har gjort i høst. Men denne boka er direkte, den er hardtslående og retter støtet mot hjertet av vår oppstyltete selvgodhet: vår fremste (les: mest dekorerte) motstandshelt – Gunnar Sønsteby – blir brukt som sannhetsvitne. Fra Hjemmefrontens egne arkiver
Marte Michelet: Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge, varslere, unnvikelse, hemmeligholdelse. Gyldendal forlag 2018 s.
Den offisielle delen av vår krigshistorie reagerer med ramaskrik: ikke mulig, løgn, absurd osv. Men den litt mer seriøse delen av vår skrivende verden sier noe annet: årets viktigste bok, slår en anmelder fast. Til og med en av de gjenværende medlemmer av Milorg-ledelsen på den tid (1942), 95-årige Erling Lorentzen gir Marte Michelet rett i saken «vi brydde oss ikke», sier han.
Den hårsårhet forfatteren i dag møtest med fra «autorisert» eller «offisielt» hold er oppsiktsvekkende og egentlig et sterkt bevis for holdbarheten i Marte Michelets påstander. Det hevdes at Milorg hjalp over tusen norske jøder over grensen, men det er ikke dette Michelet tar opp. Snarere de man ikke tok over, de som havnet på Donau og andre skip og siden i dødsleiren Ausschwitz, at man ikke løftet en finger før det var for seint. Vi har affæren i Østfold hvor norske grenseloser rett og slett tok livet av jøder på flukt og ranet dem. Eller at andre grenseloser ikke var beskjedne i sin krav til penger fra på de på flukt, i dag ville vi kalt dem grensesmuglere. Østfoldepisoden er det både gitt ut bok om og laget film om.
Men kanskje der det stikker som verst er at boka hevder at det var tyske antinazister på tjeneste i Norge som okkupasjonssoldater i etteretningstjenesten Abwehr, som kan gies æren av å være de første varslerne, bl.a. til biskop Berggrav og derved Hjemmefrontens ledelse og London, som således skulle være varslet flere måneder i forveien om planene. Men som også sto på timene før katastrofen – i motsetning til Hjemmefronten – og dermed fikk reddet mange hundre jøder. La oss tilføye enda et smertestikk: det var norsk politi som hentet og arresterte jødene i hjemmene sine og fraktet dem ned til troppeskipet Donau. Først der overtok tyskerne før de ble sendt videre til utryddelsesleiren Ausschwitz.
Og de var ikke bare varslere. Det var praktisk talt tyskere (!) med noe hjelp av Nansen-hjelpen og andre som hjalp det som kunne av jøder over gresene denne kritiske tida.
Hvorfor så hårsår? Hvorfor reageres det på denne måten? For helt opplagt er jo at dette måtte være et sårt punkt, at Marte Michelet pirker bort i noe man ikke skulle snakke om.
Av kommentarene er det lett å se at alle dise menn – hvofor bare menns gjerne litt over middagshøyden? – er tydelig beskjemmet over at en knapt 20-årig dame skal fortelle dem noe om vår krigshistorie. Den har for evig og alltid vært opplest og vedtatt, beseglet av Jens Chr. Hauge og Hjemmefrontmuseet. Men her kommer den frekke jenta og drar fram materiale fra deres egn arkiver og dagbøker de selv har skrevet! Som det Jens Chr. Hauge forfattet da han for kortere tid satt inne på Møllergata 19, om den skitne, stygge, ekle og illeluktende jøden på nabocella! Eller der hun bruker side på side med å dokumentere at Hjemmefrontens ledelse den første tiden sprang ut av kretser som før krigen var kjent for sin rasehygiene-teorier (som nazistene) og forøvrig var forankret i den ekstremistiske Rangnarok-kretsen som var sterkt ytterliggående ekstrem-fascistisk. Eller for hennes sleivspark til tidligere leder av Hjemmefrontmuseet Arnfinn Moland for å se biologisk på Norges motstandsvilje. Eller å lese om norske krigsfangene, lærerne, på vei mot konsentrasjonsleir i Finmark besvære seg over de medfølgende tredve jødene? Eller Oslo-bisp Berggrav om ved krigsutbruddet sto fram offentlig og sa kast ned våpenet! Det har ingen hensikt! å gi seg ut med Quisling!
Eller det berømte sitatet fra en av de ledende i 1942:» Vi er soldater (de som skal sprenge), ikke hjelpere (på skogsstier!)
Denne skammen har i alle år svært behendig blitt omgått. Men slik det kommer fram nå i lys av Marte Michelets bok, henger det sammen.
Det merkelige er at varslene forelå fra tyske etteretningsfolk som røpet dette overfor nordmennene, av London hvor polske motstandsfolk allerede sommeren 42 hadde dokumentert omfattende utryddelser. Jo, det kom riktignok en enkel notis i Hjemmefrontens avis Bulletinen en gang men den var liten!
Ta da med at nesten alle varslene ble henrettet i krigens sluttfase, ikke minst von Moltke, en av de ledende som to ganger tok turen ti Oso bare for å varsle og sannsynligvis reddet biskop Berggrav ut av fangenskap.
Marte Michelet har gjort et grundig og omfattende arbeid med dette. Det fortjener respekt og det kler av våre «helter» og tidligere okkupasjonshistorie på en grundig måte.
Norsk skam, udugelighet, skjensel, vanære. Ord strekker ikke til.
Derfor melder det seg det fundamentale spørsmålet som har gjennomsyret nordmenns holdning til jøder helt siden de kom hit: det var dem eller oss. Flere av personene hun henviser til målbærer denne framstillingen, først og fremt når det gjelder bruk av flyktningerutene og Hjemmefrontens hjelepeapparat.
Det ender opp med det spørsmålet vi helst ikke liker å stille: Er (var) jøder egentlig nordmenn?
