Ivar Andresen: århundrets stemme
Nidar
Denne CD’en er utrolig av flere grunner. La oss ta det det historiske og musikalske først: Bass-barytonen Ivar Andresen er uten tvil den fremste mannlige sanger vi har hatt dette århundret. Internasjonalt sto han blant sin tids aller fremste. Det grøsser i oss når han eksempelvis synger fra Götterdämmerung på denne CD-en. Slik stemmeprakt høres knapt i dag – spørsmålet er om noen i det hele tatt har eiet en slik ‘svart profundo røst’, som operasjef Bjørn Simensen uttrykker det, på noen desennier…
Så det historiske. CD-butikkene er ikke akkurat overfylt av Ivar Andresen-innspillinger, og plateselskapene har neppe stått i kø for å samle ham og gi ham ut. Når en CD endelig foreligger er det eneste negative vi har å si, at dette må vi ha mere av! En slik stemme er uansett om han er norsk eller ikke, så sterk og voldsom at det røsker kraftig opp. Dette er nemlig kraft, malmfull og dyp med en klang som man må langt bak det historiske jernteppet for å finne maken til. En to-tre bulgarske og russiske navn med Boris Christoff i spissen er det vi umiddelbart erindrer.
Derfor er dette svært fortjenestefullt. Mindre blir det ikke når det hverken er et etablert plateselskap eller offisielle lydarkiver som står bak utgivelsen, men sjokoladefabrikken Nidar Bergene.
Hva er så dette for et påfunn?
Ivar Andresen er kjent for hele Norges befolkning gjennom IFA-pastillen, den lille svarte lakrissaken som de fleste før eller senere har hatt i munnen. Det er han som er avbildet på pastilleskens forside og som gir saltpastillen sine beste anbefalinger.
Reklamen var like genial den gang – i tredve-årene – som den er i dag. Selv om sjokoladefabrikken utvilsomt har hatt formidabel nytte av Ivar Andresens pondus på pastillesken gjennom alle år, kan ikke tiltaket roses godt nok. Dette er faktisk mer enn prisverdig!
Derfor står denne CD-utgivelsen i sterk relieff til både plateselskapenes lunkenhet og våre egne mer eller mindre offisielle arkivers holdning til Ivar Andresen. Når vi vet at det foreligger svært lite av ham på CD – og det som finnes er laget i Tyskland – bør vi ha grunn til å føle oss beskjemmet. En sanger som ruver på samme måte som Kirsten Flagstad burde ha fortjent en bedre behandling.
Utvalget på disse knappe førti minuttene er gjort for å vise bredden av hans sangkunst. Det er foretatt med meget fin hånd. Vi hører ham både i tyske lieder som i utdrag fra den tyngre delen av operalitteraturen, også i drikkeviser og ting av mer lødig art. Som presentasjon av hans sangkunst fungerer dette helt utmerket. Som sagt gir det bare lyst til å høre mer av denne formidable sangeren. Hvem tar utfordringen?
Opptakene er hentet fra Norsk Lydarkiv og fra tyske arkiv. Overføringen og den tekniske bearbeidelsen er foretatt av Bel Produksjon. Det er et mesterverk i seg selv. Jeg satt og lurte på hvorfor nevnte kutt fra Götterdämmerung ikke var i stereo. Så levende og teknisk godt låt det nemlig. Riktignok led de høye strykepartiene under påvirkning av tidens tann og tilsvarende blir messingseksjonen overveldende, men likevel er gjengivelsen av en slik forbløffende teknisk kvalitet at man lurer på om det er mulig. Og om det er riktig at opptaket ble gjort i 1929.
En ting skjemmer imidlertid. Selv om kommentarheftet er utfyllende og gir interessante og morsomme innblikk i Ivar Andresens liv og levnet, burde man ha tatt seg tid til å lese korrektur. Det går nemlig ikke an å tillegge ham æren for å sunget den absolutt lyseste av samtlige Wagner-roller, nemlig tenortittelpartiet i Lohengrin, som heftet påstår han gjorde i Stockholm i 1919. Hvis denne vokale merkverdigheten virkelig har funnet sted, bør det finnes noen forklarende ord for oss villfarne som fremdeles nok tror at hans stemme ikke var så formidabel. Like ille er det å påstå at Wagner skrev Entführung aus dem Serail….
Norsk musikkliv har endelig fått en dokumentasjon – om aldri så liten – av Ivar Andresen og hans stemmeprakt. Nå venter vi bare på oppfølgerne, for vi vil gjerne høre mer av denne stemmen. Og med det samme vi er inne på det: denne juvelen er bare en av mange. Når vi først har våget oss inn i det rike skattekammeret med tidligere generasjoners store sangere, må det sies at det eksisterer flere ‘ukjente’ norske sangere, så å si helt opp til vår tid. Riktignok fikk Ingrid Bjoner sin påskjønnelse i form av utgivelsen av Die Frau ohne Schatten tidligere i år, men det må da eksistere mer av innspillinger med henne? Hva med NRK’s eget stereoopptak av avskjedsforestillingen hennes – Tristan og Isolde – på Den Norske Opera med et praktfullt operaorkester ledet av Heinz Fricke? Hva med Aase Nordmo Løvbergs innspilling av Beethovens niende, som var i katalogene for inntil kort tid siden? Og hva med alle de norske fremragende sangerne som fylte rollelistene i Bayreuth, Dresden og Berlin i mellomkrigstiden? Det var jo nordmenn som i sin tid hentet Kirsten Flagstad ned til Bayreuth i sin tid…
