Den Norske Opera 9.4.2005 Strauss: Ariadne auf Naxos, Arild Helleland, Simon Kirkbride, Ingebjørg Kosmo, Ivar Gilhuus, Krzysztof Luczynsky, Svein Erik Sagbråten, Arve Marmont Ramsey, Ole Hermod Henriksen, Hege Gustava Tjønn, Toril Carlsen, Ole Jørgen Kristiansen, Nils Harald Sødal, Peter Klaveness, Henrik Engelsviken, Linda Øvrebø, Hege Høisæter, Rita Heigre, musikalsk ledelse: Olaf Henzold, regi: Martin Duncan/Sean Walsh
Den Norske Operas produksjon av Ariadne auf Naxos vises igjen nå i april. Oppsetningen hadde stor suksess for noen år siden og opplevde å bli invitert på gjestespill i Spania. Den er en samproduksjon med Den Skotske Opera.
Den tåler nok å bli invitert ut ennå en gang. For denne oppsetningen er fremdeles full av farver og et mylder av konstellasjoner og personer. For det må til slik opphavsmennene Richard Strauss og Hugo von Hofmannsthal hadde tenkt seg det i et operasujett som opprinnelig begynte med Max Reinhardt og Molière men endte opp med denne operaen som kan oppfattes som en parodi på seg selv og operasjangeren.
For smilet sitter løst slik vi presenteres for prologen til en enakter med et mylder av forviklinger og personer som fyker fram og tilbake som den reneste kost- og maskprøve etter en lang og slitsom prøvetid. Da selve operaen starter kan den ikke helt bestemme seg for om den skal holde seg til commedie del arte-gjøglerne eller gammel stilisert gresk drama legemliggjort ved Ariadne auf Naxos’ sjelfulle lengting ved klippene på sin Tesevs som viser seg å være helten Bacchus.
På denne måten blandet Richard Strauss og Hugo von Hofmannstahl inn både det gjøglerske og det seriøst dramatiske inn i en og samme opera. Dette miksmakseriet kom nesten til å koste dem vennskapet, den foreliggende operaen er andre utkastet av arbeidet som de startet med umiddelbart etter den store suksessen de hadde hatt med Rosenkavalaren. Innimellom fløt også ut musikk til Moliéres komedie Borgeren som adelsmann som egentlig var ment som del av førsteutkastet til Ariadne.
Alle disse forviklingene blir gitt uttrykk for i operaens prolog som faktisk kan leses som en virkelig hendelse av hva som virkelig inntraff underveis når Richard Strauss og Hugo von Hofmannstahl forsøkte å stable dette operaverket på beina. Sentralt er hvordan komponisten i prologen reagerer mot at det forsøkes å legges inn en harlekinade i hans seriøse opera. Det er også i denne oppsetningen vellykket falt for fristelsen å gjøre Zerbinetta til en slags gledespike som er innkalt til nachspielet etter operaen.
Resultatet er om ikke Richard Strauss’ beste operaverk så utvilsomt hans mest spilte. For denne spøken med utgangspunkt i Wiens bornerte hoffmiljø har vist seg å ha en balanse mellom det alvorlige og spøkefulle som har stor appell til publikum. Da får det heller være at man kanskje av og til leter etter noe sammeheng i alt dette mylderet av forviklinger.
Om man ikke finner en enkelt og straight episk handling fra begynnelse til slutt, er her nok av farger og liv til å holde smilebåndet oppe forestillingen igjennom. Operaforestillingen er rik på små og store gags underveis, til og med urokråka Zerbinetta som egentlig er tillagt rollen som komediespillets oppfinnsomme stjerne, opptrer også i dobbeltskikkelse: hun må lire av seg noen alvorsord om livets begredeligheter underveis.
Hege Gustava Tjønn i rollen som Zerbinetta er denne oppsetningens store stjerne. Ikke bare mestrer hun sitt uhyre vanskelige koloraturparti, hun er også en skuespiller av format og hadde evnen til å skape liv og røre rundt seg i sine gjøglerier og alvorsord. Hun sang og spilte bokstavelig talt fletta av de andre medvirkende. Toril Carlsen i rollen som primadonnaen/Ariadne var merkelig stiv og humørløs til henne å være til å begynne med. Senere sang hun seg godt opp.
Igjen må vi framheve Ivar Gilhuus i et ensemble på det jevnt gode. Mange bør få godord med seg, fra Ingebjørg Kosmos bukserolle som komponisten til Ole Jørgen Kristiansen som Harlequin.
Publikum vil på disse oppsetningene i april ha en gledelig tid. Ikke minst med den skjønne musikken!
