Arvo Pärt runder de sytti. Hvor utrolig det enn høres er en av vår tids ledende komponister endelig nådd en ‘voksen’ alder.
Det var så å si ingen som hadde hørt om ham da ECM midt på 1980-tallet lanserte hans to første CD’er, Arbos og Tabula Rasa. Fratres (i to versjoner) og Cantus var med på den første CD’en i 1984. Dette er verk som har en så å si klassisk status i dag. Den gangen sto utøvere som Gidon Kremer, Keith Jarrett og komponisten Alfred Schnittke samt Berliner-filharmonikernes cellister bak innspillingene.
Disse to CD’ene hadde verk som var fra den ‘nye’ perioden i Arvo Pärts komponistliv. Hans første periode fant sted mens hans forsøkte å livberge seg som komponist i den gang Sovjet-okkuperte Estland. Men han laget ikke den ‘rette’ kunst slik makthaverne så det. Hans modernisme og brå overganger var noe som ikke falt i smak. Han måtte livberge seg som filmkomponist og radiotekniker. Så emigrerte han til Vesten samtidig som han tok seg en flere års komponistpause. Men så kom verkene i hans ‘nye’ stil. Og suksessen ble gradvis et faktum.
Hilliard Ensemble ble trukket inn i samarbeidet med Pärt og ECM. En rekke ‘nye’ epokegjørende verk og innspillinger så dagens lys. Estlenderen var med ett blitt en komponist alle ville høre. Han ble den udiskutable lederen av den nye falanksen komponister som satte nyenkelthet i fremste rekke på 90-tallet.
Samtidig søkte han tilbake til røttene. Gregoriansk musikk fra flere hundre år tilbake ble en inspirasjonskilde. Enkelheten ble et dominerende prinsipp. En treklang eller bare en enkelt tone kunne dominere verk av anseelig størrelse, opp mot åtti minutter. Han ble den fremste i en bevegelse som nådde sitt høydepunkt med Jan Garbareks Officium, en CD som bygger på ‘nytolking’ av renessansens komponister. En kan gjerne si at denne nyenkelheten kom som et resultat av all den kompleksitet som serialismen og teknologien hadde skapt i det nye musikkbildet. Nå ble det å søke tilbake til røttene, til det enkle og fundamentale.
I noen år på 90-tallet ble Arvo Pärt den nye store komponisten, noe som også førte til renessanse for hans verk fra hans første periode i Estland. I dag domineres platekatalogene av hans musikk, i den grad man fortsatt spiller inn ‘ny’ musikk.
Vi hyller 70-åringen!