Begeistret

Premiere Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 2.3.2013 Mascagni: Cavalleria rusticana, med: Tuija Knihtilä, Henrik Engelsviken, Tone Kruse, Yngve Søberg, Ingeborg Gillebo, regi: Kasper Holten, Leoncavallo: Pagliacci , med: Roy Cornelius Smith, Marita Sølberg, Ole Jørgen Kristiansen, Marius Roth Christensen, Espen Langvik, regi: Paul Curran, Musikalsk ledelse: Daniele Callegari

Vi er begeistret over hva vi opplevde ved premieren på disse to enakterne i Bjørvika.

Det er når opera er slik som dette at vi kommer nær den så å si ultimate opplevelsen. Eller for å si det på annen måte: når en operaforestilling virkelig treffer er det intet annet som kommer opp mot opera. For her forener mye seg: musikk, drama og skuespillerkunst og bildet i form av scenografi, farger, kostymer og lys. Følelser og stemninger. Sentralt i det hele: den menneskelige stemme. Det kan kanskje ikke oppleves noe sterkere enn en operaforestilling. Som med denne oppsetningen av enakterne Cavalleria rusticana og Pagliacci.

De relativt få forestillingene som er satt opp av denne forestillingen i beleilig forkant av påsken fortjener fulle hus hver eneste en. Og det må ryddes plass for en gjenoppsetning allerede neste sesong. For dette er en fulltreffer uten like!

De to enakterne er som siamesiske tvillinger i operaverdenen. De framføres så å si alltid sammen. Slik sett passer de perfekt. Skrevet i samme tidsperiode på 1890-tallet med setting fra samme miljø (Sicilia) og med menneskelige urkrefter (sjalusi) som utgangspunkt. De skildrer vanlige mennesker, her er ingen konger og adel eller guder og overnaturlige helter, her er vi på et plan vi alle kan kjenne oss igjen i. Begge enakterne er uttrykk for en litterær stilart kalt verisme (sannhet) dvs. skildre livet som det er, tilværelsen slik den oppleves av enkle mennesker i vanlige situasjoner. I prologen til den siste operaen lånes til og med et uttrykk fra Shakespeare’s Kjøpmannen i Venedig: «Vi er mennesker som dere av kjøtt og blod».

Begge operaene er tonesatt med en praktfull musikk, ikke lettbent og spekulativ, men intens, vakker og dramatisk med musikalske høydepunkter de fleste kjenner. Begge anvender seg mye av kor.

Regien er ved henholdsvis Kasper Holten, nåværende operasjef ved The Royal Opera House (Covent Garden) i London og Paul Curran, tidigere operasjef her i Bjørvika. De har kommet fra sin oppgave på mesterlig vis. 

I Cavalleria rusticana er det påskehøytideligheten som danner ramme med prosesjoner og sang innenfor eller utenfor kirken. Bønn om forsakelse og bli tilgitt ligger umerkelig og dirrer under handlingen der følelsene brått blir vekket og får dramatiske konsekvenser. 

En kirketrapp dominerer hele scenebildet. Dette gir oss frontal nærhet til det som skjer på scenen. Det er likevel prosesjonene og de sterke korpartiene som kanskje gir sterkest inntrykk. I en tidligere oppsetning av denne operaen på Youngstorget var det løst gjennom et oppbygg på scenen formet som et hvitt kors og dreieskive. Korene og prosesjonene kom her riktignok godt fram men jeg likte atskillig bedre løsningen med kirketrappa.

Scenebildet er renskåret og enkelt i grått. 

Etter pause taes vi med til en annen verden. Her opplever vi et ‘spill i spillet‘. Barnekoret dominerer i det frodige mylderet vi treffer bekjentskap med.

En skuespillertrupp skal framføre en forestilling men parallelt med handlingen i dette tradisjonelle maskespillet utspiller det seg også en virkelig handling mellom noen av truppens medlemmer og en tilskuer. Mens scenebildet før pause var heller stillestående og lent mot bønn, tilgivelse og det sakrale, opplever vi det stikk motsatte her. Farger og liv, folk myldrer fram, barn leker og huier. Paul Curran har løst ‘spillet i spillet’ på genialt vis. Forestillingen for publikum på scenen (korene) går sin gang mens vi (publikum i salen) ser hvordan den dramatisk fortettes med det virkelige livet, her-og-nå opplevelsen.

Det eneste vi ikke fant helt ut av var bruken av amerikanske flagg og en amerikansk militærlastebil. Men det var kanskje for å antyde at nå var sirkus – show’et – kommet til landsbygda på Sicilia.

Så til sangerne. Det er disse som står for den ultimate opplevelsen, og som setter prikken over i’en. Før pause ble vi særlig trollbundet av Tuija Knihtilä og Henrik Engelsviken. Vi har hørt dem før her i Bjørvika. For den finske mezzo-sopranen var dette noe langt annet enn det vi hørte og så i fjorårets oppsetnng av Tristan og Isolde. Riktignok imponerte hun også sterkt i denne oppsetningen men her i Cavalleria rusticana utfolder hun seg med stor og prakfull stemmekraft og ikke minst med en skuespillerkunst hvor hun bandt handlingen sammen inn mot forsakelse og tilgivelse der hun knelte i forgrunnen.

Med Henrik Engelsviken har vi oppplevd store stunder før i Bjørvika. Her gjør han en ny rolle som ytterligere understreker at han er blitt en tenor av rang.

Marita Sølberg har tross sin unge alder tilhørt vårt hjemlige operaensemble i flere år. Der hun tidligere var litt hemmet av rett og slett å bli litt ‘trang’ i uttrykket kom hun nå til full rett med sterk stemmekraft. Som skuespillerdiva var hun frodig, morsom og utagerende.

Roy Cornelius Smith er en ny stemme for oss. Han imponerte sterkt som den sjalu ektemannen til Nedda, skuespillerdivaen. Også  Ole Jørgen Kristiansen, Marius Roth Christensen ogEspen Langvik kom meget bra fra det.

Operasjef Boye Hansen rykket umiddelbart etter teppefall på premieren på denne forestillingen ut med en uttalelse om at han var stolt av kompaniet ved Den Norske Opera & Ballett etter hva han hadde sett. Det har han grunn til! 

Stolthet og begeistring er ikke en gang dekkende ord.

Det eneste vi må sette fingeren på er deler av publikum. Også her opplevde vi som andre ganger at folk (på sponsor-plasser i orkester?) sitter med mobiltelefonen og taster under forestilling. Med lysende panel er dette sterkt distraherende for andre!