Han har kommet til sin femte bok i sin stort anlagte serie om det forrige århundret. Sentralt står tre Bergens-brødre og handlingen startet med byggingen av Bergens-banen over fjellet helt tilbake til århundreskiftet. Siden slår brødrene seg stort opp og blir etterhvert (for to av dems vedkommende) bosatte i Sverige.
Det er mye av sin egen oppvekst og sin egen familie som Jan Guillou her skriver om. Han innrømmer også at han eksempelvis portretterer temmelig nært noen av sine nærmeste på mors-siden på Vestlandet. Velstandsstrøket Saltsjöbaden utenfor Stockholm er tuftet på mye av hans egne minner fra oppveksten.
Men settingen er en helt annen enn en selvbiografi. Her er det et helt århundre som skal skildres med to verdenskriger, tekniske utvikling og oppfinnelser, Ikke minst tidens mest kjente personer, særlig i åndslivet. Her spenner handlingen temmelig vidt, for å si det pent.
Vi er nå kommet fram til 1942. Det er krigsår men i nøytrale Sverige er ikke alt bare fred og fordragelighet. En av familiens unge jenter, Johanne, lar seg engasjere og jobber illegalt for den norske hjemmefronten. Det fører henne til en rekke farefulle oppdrag i det okkuperte Norge.
Boka ender i de lykkelige fredsdagene i Oslo 1945,
Jan Guillou går med denne boka langt utover den rene sosietetsdiktningen som han var sterkt inne på i en av sine tidligere bøker i denne serien. Vi får riktignok store og lange måltider med årgangsvin og bordplasseringer også i denne boka. Men nå får han anledning til å ta i bruk sine gode evner til å skrive knakende godt spenningsstoff som vi opplevde med Hamilton-bøkene. Her lykkes han svært godt de stedene det virkelig blir handling, og det skjer det alltid under en krig, særlig i det farefulle arbeidet med å være norsk agent i Sverige med mange oppdrag over grensen.. Og faktisk er deler av miljøet det samme som i Hamilton-bøkene, det er bare forflyttet tilbake noen tiår i tid. Til tider er deler ev denne boka spennende skrevet.
Han har også hentet mye av den dokumentariske bakgrunnen til dette fra norske kilder. Særlig framhever han fjorårets utgivelse av Marte Michelets bok om jødeforfølgelsene i Norge. Hun får også en fjær i hatten på en annen måte, Jan Guillou skriver i et etterord at hun indirekte er årsaken til at han begynte å skrive bøkene om Hamilton.
Jeg vil også berømme Jan Guillou for at han henter fram pinefulle ting fra krigshistorien, som historien om de svenske jentene i Stockholm (Sekretærklubben) som ofret seg som honningfeller for spioner og agenter eller den sterke historien om den kvinnelige Milorg-lederen i Hamar som ble nektet å være med på parader i mai 1945 fordi hun var kvinne!
Skal noe sies negativt om boka er det at han heller ikke her unnslår seg for å diske stort opp med årgangsvin og hjortefileter. Slike sosietetsreportasjer er kjedelig lesing! Dessuten treffer han heller ikke så altfor godt alltid med realismen og miljøet når han lar den kvinnelige helten bevege seg så enkelt over grensen.
Men likevel som helhet: en flott bok!
Jan Guillou: Blå stjerne, Vigmostad Bjørke 2015, 385 s.
