Rødmalingen skvetter og gir en illusjon av død og elendighet på Nationaltheatrets scene. På den trappeliknende dekorasjonen males et kors for hver døde og navnet på de som etterhvert myrdes. Stykkets hovedperson, skurken Richard III, hertugen av Gloucester, legger i sin innledningsmonolog – ‘Vår misnøyes vinter’ – ikke skjul på hva dette går ut på. Han har kokt ihop et plott som vil sette bror opp mot bror, utløse den ene tragedien etter det andre før han til slutt selv ender opp på tronen.
Richard III er på ingen måte teater for de sarte sjeler. Shakespeare beskriver et maktmenneske som ikke skyr noe middel, som er villig til de mest ekstreme handlinger for å nå sine mål. Bevisst er det derfor at han alt i åpningsmonologen lar det komme tydelig fram et her er skurken, det er Richard III som spinner disse renker.
Premiere Nationaltheatret 13.2.2016 Shakespeare: Richard III, med: Kåre Conradi, Marika Enstad, Selome Emnetu, Kim Haugen, Trine Wiggen, Nils Golberg Mulvik, Erik Hivju, Emil Johnsen, Nils Bech, Finn Schau og Ellen Horn, regi: Kjersti Horn
Kjersti Horn har valgt en løsning hvor det ikke skal skusles med virkemidlene. Hun lar scenografen lage en slags pyramideliknende kjempetrapp nesten foran jernteppet. Slik lar hun skuespillerne møte publilkum frontalt i nærmest en kontakt som kan komme mest mulig nær den elizabethanske scenen slik den var på Shakespeare’s tid.
Energien er høy. Lydbildet domineres av harde bass-dunk. Stroboskop-liknende lyseffekter skaper overraskende skiftninger.
Den energiske spillestilen preger særlig første avdeling. Her holder hovedrolleinnehaveren Kåre Conradi et imponerende høyt tempo, driver opp handlingen, lar oss aldri få ro og besnærer oss med sine djevelske planer. Etter pause roer det seg litt ned og Shakespeare’s tekst får anledning til å folde seg mer ut. Men så tilspisser det seg, Richard III ser mareritt og spøkelser, energien er tilbake og til slutt drukner kongen på slagmarken i mengden av (her) sceneskum mens han roper på en hest. En flott effekt!
Inntrykk gjør det når Erik Hivju som lord Stanley avslutter med at fred endelig er kommet – og måtte den vare!
Dette er historisk korrekt. Med Richard III’s fall er borgerkrigene i England over. Han var den siste kongen som falt på slagmarken. Forøvrig er stykket preget av hvordan seierherrene så på hans styre. Shakespeare skrev utvilsomt dramaet sett med den tids briller. Politisk korrekt, med andre ord. Men i virkeligheten var kanskje ikke Richard III den blodige og machiavelliske personen som var hard mot dem som sto i veien for ham slik Shakespeare lar oss møte ham. I sin regjeringstid hundre år før Shakespeare skrev dramaet innførte han viktige endringer i det britiske rettssystemet og han satte foten ned for restriksjoner mot det trykte ord. Men dette kommer ikke fram i teaterstykket.
Richard III er et av Shakespeare’s mest framførte skuespill. Det ble skrevet på begynnelsen av 1590-tallet og faller i kategorien historisk drama. Det er kjent for replikken ‘ En hest en hest! Mitt kongerike for en hest!’ Kampen om makt er gjennomgående. Hovedpersonen, hertugen av Gloucester (Richard III), framstilles så maktsyk at han skyr intet middel for å nå sine mål. Shakespeare skildrer den tids Machiavelli.
Intriger, råskap, maktbegjær, mord og forræderi er følgesvennene i handlingen.
Uansett, Shakespeare er dikter og han fyller stykket med levende personer. Dermed føres vi inn i et intrigefyllt spill hvor det ene tar den andre. Med andre ord: dette er ingen Kardemomme by for å si det slik. Maktkampen på den tiden kunne være blodig, voldelig og intrigefyllt.
Stykket har en underliggende dimensjon som kommer fram allerede i åpningsmonologen. Richard er vanskapt, pykkelrygget, klumpfot. I åpningsmonologen snakker han om sin ‘heslighet’, som har gjort at han nektes livets og kjærlighetens gleder. Er han en stakkars utstøtt som vil hevne seg på verden?
En sterk forestilling. For noen kan den kanskje bli for voldsom.
Men ikke for oss.
