Premiere Nationaltheatret Bakscenen 31.3.2006
Lorca: Blodbryllup, gjendiktning: Jon Fosse
Med: Frøydis Armand, Nicolai Cleve Broch, Merete Moen, Tone Danielsen, Petronella Barker, Trond Espen Seim, Birgitte Larsen, Liv Bernhoft Osa, Kai Remlov, Maria Henriksen, Gerhard Bjelland, Ole Johan Skjelbred Knudsen, Espen Skjønberg regi: Eirik Stubø
Opplevelsen av dette stykket er todelt. Det gjør på den ene siden stort inntrykk. Lorcas drama, Jon Fosses tekst og ikke minst skuespillernes sterke innlevelse skaper et inntrykk som blir sittende. Dramaet graver i deg og brokker fra teksten blir sittende lenge i deg etterpå. Spesielt den ene replikken om ‘knivene’ forfølger deg lang tid etterpå, også fordi dette er blitt så virkelighetsnært i Oslo de siste døgnene.
Men samtidig er ikke rammene de riktige. Eirik Stubøs modernistiske grep med å legge Lorca til en nesten overstilisert oppsetning fungerer slettes ikke. Spillestedet er helt malplassert, mikrofonene som skuespillerne er utstyrt med skygger for spillet, de irriterer og er i veien. Med andre ord, formen tar nesten overtaket og er i ferd med å kvele innholdet. Det er synd for det er så mye med denne oppsetningen som gjør sterkt inntrykk.
Lorcas drama tilhører ikke verdensdramatikkens mest lystelige stykker. Handlingen lagt til den spanske landsbygda som er tynget ned av gamle feider og blodshat. Dampen av uoppgjorte oppgjør står tykk når det gjøres forberedelser til bryllup. Og fortiden gjentar seg, bryllupet blir bare en gjentakelse av fortidens hat.
Det er med dette stykket at teatersjef Eirik Stubø inviterer til ny premiere på Hovedscenen bakscene, introdusert som ‘teatrets nye scene’. Han må samtidig innstille kveldsforestillinger på teatrets ordinære scene når dette stykket spilles. Men nå fram mot våren og stadig lysere tider spiller det kanskje ingen stor rolle, for nå begynner den årstiden hvor folk på ingen måte søker inn i teatret, og hva skulle man likevel spille? Ibsen skal jo spilles til de grader til høsten når historiens mest omfattende Ibsen-festival skal avholdes. Kanskje best å spare kruttet til da, tenker han kanskje, for det er muligens likevel illusorisk å fylle teatrets store sal med ni hundre personer hver kveld, selv ikke seks hundre Pippi-begeistrete unger. Bedre da med de titalls som er vaglet til på beskjedne fem rader klemt opp mot den ene langveggen på teatrets bakscene.
Han gjør det heller ikke enkelt for oss. Bakscenen er en enorm plass. Spillerommet er lagt til lengden og ikke dybden. For å slippe og vri hodene våre for mye er skuespillerne utstyrt med mygg, som om vi skal oppleve en glad musical. Vi skjønner dette med akustikken, at bakscenen ikke er laget for skuespillere og tale. Når først denne løsningen er valgt er det kanskje like greitt.
Men det skaper et problem. Umiddelbart rygger vi litt, er dette meningen? For teater er jo ikke skrik og hoi, i hvert fall ikke alltid. Dets fremste instrument er kommunikasjonen mellom scene og sal, kontakten mellom levende mennesker. Med en mikrofon har det en tendens til å bære galt av gårde, vi opplever fremmedgjøring, vi ser skuespillerne et sted på den enorme flata og hører dem et annet. Uttrykket og intonasjonen blir helt feil. Frøydis Armand som i seg selv har en stemmekraft som om hun kan snakke til deg fra den andre siden av byen, blir uvant voldsom med teknikkens hjelp. Men har man egentlig noe annet valg?
Vi kan i hvert fall slå oss til ro i sosialdemokratisk pragmatisme med at lydanlegget er flott, lydarbeidet er riktig fint gjort, det er dempet og forstyrrer ikke så mye som det kunne gjøre. Når galt først er ute blir det ikke så forferdelig som det kunne.
Det som redder kvelden er Lorca, Jon Fosse og at besetningen utgjøres av noen av teatrets fremste skuespillere med Frøydis Armand i spissen. Bare å oppleve henne er stort i seg selv. Som moren står hun der med sine menn, ektemann og ene sønn, i ‘i hodet’, de er begravet på gården og bare tanken på at andre, eller ‘de, morderne’ kan havne i samme jord, i grav ved siden av dem, får henne til å klamre seg fast til gården. Hun vil aldri vekk herfra, ‘knivene’ og deres gjerning har naglet henne fast til stedet, jorden og fortiden. Hun har bare en sønn igjen, og han er på vei inn i et bryllup…
Men Frøydis Armand er ikke alene. Rundt henne befinner seg flere av teatrets beste skuespillere. De er med på å løfte denne forestillingen opp til store høyder. Samtidig setter de det modernistiske spjåket til instruktøren i grell relieff. Hva er vitsen med sånt tull når man har slik genial tekst til rådighet og så store skuespillere til å formidle den?
Stillferdig er tonen dette dramaet bæres fram i. Tross mikrofoner og flott lydanlegg er det den lavmælte atmosfæren som bærer. Her er ikke bare Lorca og skuespillerne som må framheves. Tidlig i forestillingen opplever en Jon Fosses korthuggete tekst, han har ‘gjendiktet’ Lorcas drama, som det heter. Men han må bære en stor del av æren. Beskjedent sier han at det er Lorcas stykke, ikke Jon Fosses, vi opplever. Men alle vil oppleve Jon Fosse, det er hans ord og det er han som har oppfattet Lorcas drama og gjenskapt det, som han sier i programmet, til ‘kva som eg synest blir best’.
Men igjen er det modernismen i denne oppsetningen som på et vis stiller seg i veien for den opplevelsen denne teksten og skuespillerne til fulle kan gi tilskueren. Man lar skuespillerne operere lenge i mørket, riktignok er det i en scene som i naturalismens rettferdighet skal finne sted om natten og i leting. Men også her står mikrofonene i veien for hva denne opplevelsen kunne ha gitt. Bedre blir det ikke at skuespillerne stilles opp i stillestående formasjoner, som soldater i modernismens tjeneste. I slike øyeblikk fryses spillet og en føler at det er en hån mot Lorca, Jon Fosse og skuespillerne.
Først og fremst er ikke dette riktig lokale. Bekvemmelighetene for publikum er ille. En kommer rett inn fra baksiden av teatret, dørene står åpne og mens det ennå er kulde i luften om kveldene føles den mye sterkere enn bloddampen. Faktisk er det sjenerende kaldt ved stykkets begynnelse og en føler synd på lett kledte skuespillere. Dessuten sitter man trangt og vondt. Og hva er da egentlig hensikten med å benytte et stort lagerlokale som det aldri har vært meningen at det skal spilles teater i? Er det for å ha et påskudd til å male grønt på murveggene? Eller projisere deler av teksten på den ene langveggen?
Men vi vil likvel anbefale å gå på forestillingen og oppleve i særdeleshet Frøydis Armand. Uansett modernistisk spjåkeri kommen man ikke upåvirket fra en forestilling som dette. Spørsmålet som melder seg er enkelt, hvorfor ikke spille dette på hovedscenen som for tredve år siden – uten mikrofoner?
