Blodfattig Carmen

Den Norske Opera & Ballett 23.1.2015 Bizet: Carmen 2015, med: Katarina Bradic, Henrik Engelsviken, Ben Wager, Maria Bochmanova, Musa Ngqungwana, Ole Jørgen Kristianen, Kari Kleiven, Maija Skille, Svein Erik Sagbråthen, Nils Harald Sødal,  regi: Calixto Bieito, dir.: Fabien Gabel

Det var en utrolig blodfattig Carmen vi fikk oppleve i Bjørvika. Det sprutet ikke av forestillingen, her var intet temperament og fyrige opptrinn slik det er lagt til rette for i librettoen.

Det utroligste av alt: instruktøren er spansk og kjent (beryktet for å si det på en annen måte) for sine oppsetninger som ikke sparer på effekter eller vil unngå å sjokkere et publikum.

Vi hadde en viss tid forventet (eller grudd oss) for hva han kunne få ut av en opera som Carmen, et stykke hvor glødem og sex’en faktisk ligger åpent i selve stoffet. Av det vi har opplevd av ham på norske scener gjennom årene, er det ett inntrykk som sitter igjen: det overseksualiserte og fikserte kan omtrent ta luven fra alt annet og føre til at han tildels kan ødelegge oppsetningene sine med påfunn som tyder klart i retning av en seksualfrustrert ten-åring. Men det var knapt en pupp å se på denne forestillingen og sigøynerjentene var nærmest som fnisete småjenter på Bibelskole.

Det var faktisk slik at vi kunne savne gammel-Bieito, for vi kunne trengt noe som spritet opp forestillingen.

For dette var faktisk i perioder direkte kjedelig.

Et påfunn med felling av oksen i sisteakten var direkte pinlig. Det ville neppe engang ha holdt for å bli vist på en russerevy.

I de to siste aktene fikk vi en formidabel bilpark på scenen som erstatning for smuglernes hester. Det var da vi savnet litt gjøgling på gamle doninger og råning, men vi kan ikke få alt inn i en opera fra 1875!

Nå tok operasjef Boye Hansen ordet før forestillingen og gjorde oppmerksom på et en av sangerne var dels indisponert og dette forklarer litt. Men for selve forestillingens del må vi si at det var ikke den helt store opplevelsen.

Da gjenstår kanskje det viktigste ved en opera: musikken. Den var der og den alene gjorde at det tross alt ikke var helt mislykket. For Bizets musikk er et funn, det er rad på rad med kjente og fengende toner som avløser hverandre tett.

Carmen er ved siden av La Boheme og La Traviata gjennom tidene den mest spilte operaen på verdensscenene. Populariteten skyldes utvilsomt musikken, men også selve emnet: en kvinne som velger frihet til å elske hvor hun vil og med hvem hun vil og hun bruker sin frihet til også på en måte å bestemme sin død.

Så må vi også berømme Henrik Engelsviken i den mannlige hovedrollen som Don Jose. Stemmemessig blir han bare bedre og bedre, men han virker fortsatt litt stiv i selve framføringen.

Russiske Maria Bochmanova var også stor og sigøynerjentene Maja Skille og Kari Kleiven moret oss selv om regissøren ikke fikk nok ut av deres sprelskhet og åpenbare talent for påfunn. Han trakk dem mer i retning av trange bedehus på Sørlandet framfor den virilitet og sprelskhet som de kanskje i virkeligheten er.

Katarina Bradic var kanskje den som fikk lide mest i og med at hun ikke riktig fikk sunget ut i de største partiene.

Operaorkesteret under ledelse av franske Fabien Gabel virket lenge også til å lide under mangel på sprudlende spilleglede, men uansettt kan man ikke ta fra Bizet den musikken han skrev, og den står til den store gullmedaljen.

Med andre ord: en Carmen på det jevne, vi har sett denne forestillingen bedre både på Youngstorget og i Bjørvika (i 2009 med den store utendørs overføringen). Vi kan sette kryss i taket for Bjørvika-operaens andre innstudering av Carmen, det i seg selv er en seier og uansett er et Carmen-besøk ikke helt bortkastet. Det er mye bra musikk der!