Verdi: Maskeballet
Dennis O’Neill, Lubica Rybarska, Boris Trajanov, Lina Øvrebø
dirigent: Justin Brown regi: Hilde Andersen
Premiere Den Norske Opera 31. jan. 1998
Det ble noe blodløst over Operaens premiere på Maskeballet. Litt mer enn en habil innsats fra oppegående sangere reddet en forestilling som ellers ville blitt traurig kjedelig.
Om det var regien eller dirigentens langsomme dveling ved Verdis musikk, vil vi ikke påstå. Sannsynligvis begge delene, for denne oppsetningen manglet sprut og futt. Et kongemord, foretatt i selveste Stockholms-operaen, er ikke en begivenhet man farer over i referanse-stil. Heller ikke når Verdi og hans librettist har lagt inn italiensk pasjon og lidenskap som det egentlige motivet bak attentatet. Da fordrer det mer enn de følelser og den stemmeprakt Lubica Rybarska som Amelia framviser på scenen. Det kreves energi og tilstedeværelse fra en instruktør som må ta tak i dramaet.
Dennis O’Neills tenor begynner vi å bli vant med på Operaen. Men igjen er det noe som skurrer. Han eier ikke den pondus som en frankofil svenskekonge burde ha. Dessuten blir hans framføring av rollen skjemmet av det jeg rett og slett vil kalle rutine. Derimot er hans rival Anckarström i Boris Trajanovs skikkelse av en langt annen støpning. Han får tatt sin fortvilelse helt ut – og vi tror på ham.
Det store lyspunktet var Linda Øvrebø som pasjen. Vi vet fra før at hun eier en god stemme. Her viste hun også et nærvær og en spilleforståelse som var som et friskt pust i en oppsetning som ellers beveget seg dødtungt.
Et lite pust av historie brakte forestillingen likevel med seg: kulissene var produsert av Stockholms-operaen, kongeattentatets historiske dådsplass. Vi vet ikke om det var tilsiktet, men på oss vakte det rått patinerte sceneteppet de rette assosiasjonene til 1792. Så enkelt er det, og så lite skal til for å sette dramaet i fokus.
Men da må det følges opp.
