Puccini: La Bohème sesongpremiere Den Norske Opera 3. 10. 1998 Dir.: Guido Johannes Rumstadt, regi: Wilhelm Sandvén, Mimi: Charlotta Larsson, Musetta: Rita Heigre, Rodolfo: Gwyn Hughes Jones, Marcello: Petteri Salmomaa, Schaunard: Ole Jørgen Kristiansen, Colline: Carsten Stabell, Benoit: Bjørn Lie-Hansen, Alcindoro: Arild Helleland
Vi savnet bohemene på scenen i sesongpremieren på Den Norske Operas over ti år gamle oppsetning av La Bohème. Hvor var de fandenivoldske kunstnerne, de livsglade levemennene som balanserer elegant på grensen mellom det livsnyterske og bejaende til sult, forfrossenhet og sykdom?
Joda, øyeblikket inntraff én gang, da kameratene improviserte humørfylt selskap og ga oss innblikk i den bohemaktige galskap som må være en forutsetning hvis en slik hjerte-smerte historie i det hele tatt skal ha en mening. Historien om sydamen Mimis ulykkelige kjærlighet og bortgang er og blir en tåreperse – men det går utmerket an å gjøre noe meningsfylt ut av den.
Her stilte forestillingens store sanger, riktignok i en birolle, Carsten Stabell opp opp med alt hva han eide av fysisk og stemmemessig tyngde i den korte arien om frakkens videre sjebne, da venneflokken må samle seg om å kjøpe medisiner og skaffe lege til den dødssyke Mimi.
Det er vanskelig å bomme på en oppsetning av La Bohème, Puccinis mest spilte opera og ifølge Kulturspeilets oversikt den mest framførte – ved siden av Carmen – på verdens operascener forrige sesong. Musikken, det gripende sujettet og den dyktige behandlingen Puccini gir historien som musikkdrama, er og blir en suksess.
Det var nesten som å være til stede i et operahus av mer sydlandsk beliggenhet da Mimi og Rodolpho hadde fullført sin lange kjærlighetscene i slutten av førsteakten. Hele tre ganger ble forestillingen avbrutt av spontan applaus – og fortjent var den!
Noen store scenepersonligheter er ikke Charlotta Larsson og Gwyn Hughes Jones. Særlig førstnevnte virker noe stiv stemmemessig og eier ikke den ledigheten som hennes mannlige motspiller, Cardiff-finalist i 1997 forøvrig sammen med Ingebjørg Kosmo.
Bevares, han sang praktfullt og gjorde alt riktig. Med unntak av det noe skjemmende kunstige i stemmen kan det samme sies om hans svenske motspiller.
Derimot var Rita Heigre som den uberegnelige Musetta en overraskelse, både stemmemessig og som scenepersonlighet. Nylig uteksaminert fra Statens Teaterhøgskole vil vi se mer av henne denne seongen, og det gleder vi oss til!
Det må oppleves noe rart å gå ut av en La Boheme-forestilling og oppleve at mesteparten dreiet seg om filosofen Colline og levedamen Musetta – men det går faktisk an. Balanse blir det ganske sikkert når den internasjonale operaverdenens førstepar – Roberto Alagna og Angela Ghiergieu – inntar scenen på Folketeateret i desember i samme forestilling.
Ved den anledning er det Myung Whun-Chen som vil føre taktstokken. Hvilket trengs, for Guido Johannes Rumstadt maktet ikke å gi nødvendig liv og entusiasme til orkesteret.
Men som sagt, det er vanskelig å bomme på La Bohème. Dette er en oppsetning på det jevne hvor man får det man har betalt for, de lange og smektende ariene og duettene tillike. Skuffet blir man på langt nær ikke.
Og da burde det meste være som det burde være.
