Mussorgskij; Boris Godunov, Finland Nationaloperaen, Helsinki
Uten respekt for sitt nabolands store ledere følger den finske nasjonaloperaen linjen helt ut i sin oppsetning av Boris Gudonov på den finske nasjonaloperaen. Der hvor Pusjkins tekst og Mussorgskijs opera slutter med Boris Godunov‘s død og innsettelsen av den falske tronpretendenten en gang på 1500-tallet, flyttes denne oppsetningen helt inn i vår tid. Instruktør og scenograf gir oss innblikk i dagens Russland ved at portretter av Lenin, Stalin, Bresjnev, Gorbatsjov og til sist dagens Boris projiseres opp i kjempestørrelse på de nakne dekorasjonsveggene.
Dette kan virke respektløs, men i den sammenhengen de har lagt operaen fungerer det alldeles utmerket. For det er ikke tsarens 1500-talls politi vi møter, men Bresjnev- epokens KGB og ditto politistatuniformer – og fyrst Sjuiskij kommer inn med bjørnepelslue fullstendig lik en slesk byråkrat i Leonids politibyrå.
Begivenhetene i Russland, senere Sovjet, i dette århundret danner en velkommen ramme for å produsere en oppdatert versjon av Boris. Det handler jo om russisk historie, hvordan ledere skiftes mens folket lider, makt, bedrageri og politikk. Når den nye tsaren hylles av folket, munner operaen ut i ordene om at historiens evige kretsløp fortsetter uforandret, nye tronpretendenter vil melde seg, maktkampen vil fortsette – og folket vil fortsatt lide.
Sånn sett er denne oppsetningen passelig oppdatert og gitt en småfiks moderne versjon som slettes ikke er ueffen. Men i enhver Boris-oppsetning er de ytre rammene egentlig svært betydningsløse. Uansett er det musikken som er Boris Godunov, Mussorgskijs magiske toner trollbinder likegyldig hva slags innpakning en gir dem. I tillegg utstyres de i denne oppsetningen med utmerkete finske og russiske sangere og et operaorkester godt trimmet av Eri Klas.
Velklingende, bevares – og den nye scenen i nasjonaloperaen åpner seg i all sin grandiose bredde for tilskuerne. Vegger som sakte beveger seg, mens projeksjonene framkaller den ene gysningen etter den andre i sin direkte påpekning av sammenhengen mellom fortid og nåtid.
Friedrich Meyer-Oertel er ansvarlig for regien og Maren Christensen har hatt ansvar for scenografi. Utmerket løst begge delene.
Forestillingen er først og fremst bygget rundt finnenes bokstavelig talt ruvende bass- sanger Jaakko Ryhänen, som ved siden av Matti Salminen tilhører tetsjiktet blant basser i verden i dag. Mens Matti Salminen sang Boris i Berlin før jul, er det Ryhänen som ivaretar rollen hjemme i Helsinki (senere denne sesongen skal han synge Hollenderen i Tammersfors).
På rollelisten ellers ser vi Seppo Ruohonensom Sjuiskij, Gleb Nikolsky som Pimen og Viktor Aleshkov som tronpretendenten.
