Det Norske Teateret 13.2.1015 Brecht: Mor Courage og barna hennar, med Ane Dahl Torp, Therese Slob, Joachim Rafaelsen, Oddgeir Thune, Even Nilsen Salthe, Pål Christian Eggen, Kaia Varjord regi: Lars-Ole Walburg, musikk: Morten Bergeton Iversen.
Det er tøffe saker Det Norske Teateret kan by på med Brecht-forestillingen Mor Courage og barna hennar. Tung, øredøvende og hardtslående svartmetall dundrer ut i rommet. I stedet for den opprinnelige musikken til Paul Dessau setter et hardrock-band – tre musikere på scenen i et bevegelig oppbygg – inn med harde støt og riff. Folk holder seg for ørene, noen går, men vi og de fleste med oss holder ut.
For dette holder! Det er makesløst flott gjort. Ikke er vi noen tilhengere av denne typen grøvlete musikk, men i denne sammenhengen fungerer den alldeles glimrende, hvis det er mulig å bruke et slikt ord.
Stykket skal skildre krig og elendighet og til dette er tungrock mer enn godt egnet. Faktisk oppfyller teateret Brechts teatersyn med en oppsetning som dette, teateret skal rykke oss ut av hverdagen, vi skal røskes ut av illusjonene, handlingen strekker seg i store hopp over tiår, men alltid med det samme temaet: krigen og den menneskelige forfengelighet og elendighet, vår svakhet for å tjene penger midt oppe i all fortvilelse og ødeleggelse som en krig er.
Mutter Courage – mor Courage – lever av å selge varer til de krigførende. Bakteppet er tredveårskrigen på 1600-tallet. Alle hennes tre barn blir drept under krigens gang, men hun fortsetter ufortrødent sin virksomhet. Hennes største fortvilelse er når det blir proklamert fred. Da står hun der uten mulighet til å tjene penger.
Stykket er kanskje det viktigste Brecht skrev. Det har posisjon som et av 1900-tallets store dramaer. Men det var ikke 30-årskrigen Brecht spesifikt hadde i tankene da han skrev det, snarere Hitler-nazismen. Han hadde flyktet da regimet kom til makten og skrev stykket under opphold i Sverige. Faktisk finner også noe av handlingen sted i Dalarna i Sverige og underveis hører vi at kongen, Gustav Adolf, er død og nå blir det fred. Mor Courage er stadig på farten med handlevogna si, fra Dalarna i Sverige til Polen, Italia og Bayern.
Hitler er også lagt inn i åpningsscenen. En Chaplin-figur dresset opp i nazikostyme og med bart dukker opp og lirer av seg det kaudervelske i samme stil som i Chaplin’s film Diktatoren. Herlig!
Dermed er tonen satt og de harde riffene fra metall-musikerne på scenen river oss med i en verden av død og elendighet.
Dette er først og fremst Ane Dahl Torps forestilling. I tittelrollen veksler hun mellom tekst og rå sang (hvis vi kan kalle det noe slikt). Fysisk er det en forestilling som tar på. Det er action og draiv over scenene.
Vi lot oss også imponere over Kaia Varjords sceneskikkelse som prostituert. Hun eier en imponerende evne til å fortrylle publikum, det ble nesten for mye av det gode, fremmedgjort i sin fremmedgjøring!
Forestillingen som helhet balanserer godt mellom alle virkemidlene, skuespillerne er nærværende og mestrer Brechts godt episke teaterstil med fortelling, sang (eller brøl) og ren deklamasjon.
Til å begynne med syntes vi at det store rommet på teaterets scene kunne være litt forstyrrende. Her savnet vi kanskje noen flere lyseffekter og bevegelse i scenebildet. Men det er jo Brecht-teater og scenearbeiderne synes til overmål svært tydelig der de skubber og skyver sceneoppbygg og handlevogna fram og tilbake over scenen. Herlig var scenen med to stridsvogner i karakte-kamp!
Det var befriende å oppleve en oppsetning av Mutter Courage uten den evindelige handlekjerra som hun drar på gjennom Europa. Her er det en campingvogn av idag. Fikst og fint!
Teateret har slått stort på det og ser gjerne denne oppsetningen i en større sammenheng. I programmet presenteres en artikkel om norske krigsprofitører under siste krig, men tittlerolleinnehaver Ane Dahl Torp går lenger. Hun trekker fram dagens virkelighet, Norge som et av verdens største våpenprodusenter. Her treffer teateret riktig med en oppsetning som dette. Når vi stilles overfor vårt eget ansvar, at norsk teknologi har bidratt til å smadre bomberommerne i Gaza og derved påført uendelige lidelser og tap av liv, er dette et alvorlig tankekors. Det er også mot slutten tatt inn i teksten noen satiriske ord om at vi er så stolte over å bo i fredslandet Norge….
Jo, dette satt! Men forvent ingen hyggelig teaterkveld. Det er rått, tøft og nakent teater.
Med harde rytmer.
