Sesongpremiere Den Norske Opera 30.4.2005 Ragnar Søderlind/Edvard Grieg/Rikard Nordraak: Olav Tryggvason, tekst: Knut Jørgen Moe og Bjørnstjerne Bjørnson, Olav Tryggvason – Trond Halstein Moe, Terje Stensvold, Magne Fremmerlid, Svein Erik Sagbråten, Ingebjørg Kosmo, Torill Eriksen, Toril Carlsen, Ragnhild Heiland Sørensen, Knut Stiklestad, Thor Inge Falch, Kjell Magnus Sandve, Anders Vangen, Gregg Santa, Ulf Øien, Knut Jørgen Moe
Etter fem sesonger er det tid for Olav Tryggvason igjen. Det skyldes neppe 100-års jubileet, for Norge som nasjon trenger ingen slike oppblåste helter for å bekrefte seg selv som nasjon. Det ha-stemte og oppstyltete kler tidligere generasjoner bedre.
Nei, rett og slett: dette er en god opera som fortjener å stå på repertoaret. Nå er det gått fem år siden vi så denne operaen og var begeistret etterpå. For å være ærlig må vi nok si at begeistringen har falt noe, det er nå lettere å registrere noen av svakhetene ved verket enn etter begeistringens rus første gangen.
Det geniale med dette verket er at det smelter sammen de forsøkene Grieg og Bjørnson gjorde på å lage opera for 130 år siden og gjør de til en del av et større verk. Ragnar Søderlind tar også med seg Griegs Landkjenning og Richard Nordraaks Brede seil over Nordsjø går i dette konseptet. Det første verket var det som utløste den begeistring som gjorde at Bjørnson/Grieg bestemte seg for å lage opera over den største av alle heltekonger.
Men noen vikingopera – eller norsk nasjonalopera – er det likefullt ikke blitt, selv ikke hundre år etter. Problemet ligger mer på dramaturgien enn på musikken, for Ragnar Søderlind har på en flott måte smeltet de forskjellige delene sammen til en helhet. Men nesten hele annen akt blir som en slags kavalkade over vikingekongens liv og levnet og framfor alt savner vi den dybden – det mystiske og diabolske i gudetilbedelsen – hos Bjørnson/Grieg som fører til at førsteakt gjør så sterkt inntrykk.
For det er ikke å skjule at de to hadde et virkelig storverk på gang og det var synd at de ikke fikk fullført det. Griegs operamusikk er mektig, djevelsk når det skal være og storslagen i alle formene. Assosiasjonen til de Wagner-inspirerte samtidige franske operakomponistene er påtakelig. Bjørnson har en dramatisk klo som gjør at de tre hedenske scenene får en kraft som vi framfor alt savner i annenakt. Det lille som er lagt inn utover de 45 minuttene av tidligere komponert musikk fyller ut dette på utmerket vis før pause. Her har Søderlind og librettist Knut Jørgen Moe gjort en svært god jobb.
Men de har ikke greidd å skape noe selvstendig drama utover dette. Fordi vi bare har tre scener av Bjørnson/Grieg og dermed bare brokker av noe som var tenkt som en større helhet, blir det som er tenkt som en dramatisk handling som fører utover de hedenske scenene noe som ikke er der.
Men når det er sagt, sistescenen med slaget på Svolder er riktig dramatisk. Musikken er mektig og gir også tid for det ettertenksomme med Hallfred Skalds – Terje Stensvold – etterord. En liten mollstemt Wagner-dasj er også inni – for å minne oss om at Siegfrieds endelikt blir også Olav Tryggvasons sjebne i en fjord i Danmark.
Så å si alle som deltok ved urframførelsen for fem år siden sto også på scenen denne gangen. Men nå er det en internasjonal karriere som skiller Trond Halstein Moe og Terje Stensvold fra sine roller i 2000. Førstnevnte virket også sliten på denne premieren, men likefullt må sies at han har en flott skikkelse som kler det bildet operaen – og sagnene – gir av heltekongen.
Alle de medvirkende forøvrig ydet flott innsats. Stor ros også til orkester og kor som denne gangen virkelig hadde fått noe å stå i med.
