Bukken og havresekken

Striden om den norske Peer Gynt-oppsetningen ved pyramidene i Egypt og bruken av de store pengemidlene på den har de siste dagene vakt stor debatt i pressen. Mange har gått ut med kritikk, særlig ved at sjefen for Ibsen-jubileet, Bentein Baardson, har bevilget seg selv atskillige millioner for et teaterprosjekt han selv var instruktør for.

Men egentlig er dette siste kapitel i en annen sak, hvilken styringsstruktur skal framtidens teater – og opera – ha i Norge? Hvem skal egentlig bestemme?

I flere tiår har denne debatten rast. Den fikk næring ved åttitallets storer skandaler innen teaterverdenen, særlig da landets hovedscene, Nationaltheatret, faktisk var konkurs. Skiftende teatersjefer, som også gjerne opptrådte som instruktører ved sitt eget teater, hadde bommet totalt og brukt midler det ikke var dekning for – eller som de håpet ville bli spilt inn. De store summene har blitt holdt hemmelige, men det lar seg ikke skjule at prestisjeoppsetningen av Den glade enke faktisk kunne påføre teatret et tap på hele 60 millioner kroner. På et visst tidspunkt var også Stortingsflertallet lut lei av stadig å pumpe penger inn i det som mange oppfattet som teatersjefenes stadige egotripper og ville sende teatret til skifteretten.

Den daværende ledertroikaen med senere kulturminister Ellen Horn i spissen var faktisk en redningsplanke for teatret i det rette øyeblikket.

Tidligere i høst har mange innen teaterverdenen protestert mot at framtidens opera faktisk skal ha en økonomisk direktør – ikke operasjef – som øverste leder. Man mener at vi skal ha det som vi har hatt det i alle år, at den kunstneriske leder også skal være øverste leder, dvs. stå over direktør.

En ser da glatt bort fra at denne ordningen faktisk er den som gjelder ute i den store verden. I Tyskland som har noen hundre år lenger erfaring med institusjonsteater enn vi her hjemme, er det helt vanlig at direktøren bestemmer og har sisteordet – når pengene skal brukes. Alle ser på Daniel Barenboim ved statsoperaen i Berlin og Simone Young ved operaen i Hamburg som de reelle operasjefer, noe de også er – i alle spørsmål som har med det kunstneriske å gjøre. Hvem er det som på stående fot kan fortelle oss hvem som er de økonomiske sjefene ved disse institusjonene? For det er jo folk med verdensberømmelse som Barenboim som uttaler seg til offentligheten og bestemmer operaens profil og innhold.

En kunstnerisk institusjon skal bedrive kunst – og her har teatersjefen det siste og avgjørende ordet. Dette burde ingen være uenige om. Men om den enkelte teatersjef som gjerne står midt oppe i instruksjonen av sitt siste prestisjestykke vil være like egnet til å avveie dette mot en helhet som omfatter hele personalet og flere år framover, er en helt annen sak.

Man vil lett oppfatte det slik at det blir som bukken ved en viss havresekk. Årets Egypt-eventyr er et eksempel på dette. Det var VG som i sin tid startet kritikken, noe som lett oppfattes som hets fordi en kjendis var inne i bildet. Men kritikken berører ikke det egentlige og viktige spørsmålet – hvem skal ha det siste ordet?

I dagens utgave av Klassekampen er det Stein Winge som målbærer en kritikk av prioriteringen av midlene. Avisen mener at hele 18 millllioner er gått til denne ‘miniolympianden’ i Ibsen-året, to prosjekter styrt av Baardson selv. ‘Skeiv fordeling’ sier Den Norske Operas sjefsinstruktør.

Dette står i sterkt kontrast til den norske Ibsen-oppsetningen tanGhost som har spilt verden rundt til stor suksess, blant annet i Kina. Uten tilsvarende offentlige millioner bak seg.

Bentein Baardson har ikke opptrådt anerledes enn norske teatersjefer har gjort i en årrekke. Vi bør ha evne til å se Egypt-eventyret i større lys enn at det dreier seg om en enkelt kjendis. Vi bør også si klart fra når de samme teatersjefene hyler opp som stukket av bier når noen, i dette tilfelle styret ved Den Norske opera, tør å tenke anerledes om ledelsesstrukturen ved norske kulturinstitusjoner. Dessverre er det altfor lett å se at mange års privilegier kan stå for fall, og at dette kan være grunnen til det rasende engasjementet. De sitter, for å bruke et annet bilde, med direkte sugerør til kulturbudsjettet.

Er det riktig at bukken alltid skal passe havresekken – og er det på tide å frita teatersjefene for alle de forpliktelser og merarbeid som følger med økonomisk og administrativt ansvar? Den norske oppsetningen i Egypt har levert oss vektige argumenter.