Den Norske Opera Rossini: Barberen i Sevilla, Sesongpremiere 12.11.1997
Barberen i Sevilla er en ukompromissløs ‘blott-til-lyst’ opera, uten trang til høyere mening og indre sjelskval av noen art. Her gjelder det bare å fleske til med det en har fra start til mål. Handling og intrige er rett og slett bare tull og tøys fra ende til annen og det som holder dette tullballeriet oppe og gjør operaen til en udiskutabel publikumsyndling, er 51% Rossinis musikk og 49% burlesk og grov komikk.
Aktørene i sesongens oppsetning av Barberen hadde heller ikke til hensikt å spare på konfekten ved sesongpremieren. Anført av en herlig opplagt Svein Carlsen som Basilio snublet ensemblet ut og inn av den ene idiotiske situasjonen etter den andre. Faktisk bar Basilio-skikkelsen mye av denne forestillingen. Trond Halstein Moe som barbereren har en flott skikkelse og en utmerket stemme, men hans forhold til gjøgleriene fikk noe stivt over seg. Barberen er jo ingen kjølig person som steller til alt dette hurlumheiet etter analytisk kløkt, snarere tvert om plasserer han seg selv midt oppe i skrammelet – og trives med det.
Det samme kan man si om det unge paret – Thomas Ruud og Itziar Martinez Galdos. De turte heller ikke slippe seg helt løs på premieren, og ta dette stoffet som det det er: det rene nonsens. Men de sang og agerte utmerket og det var lite å utsette på deres sanglige prestasjoner.
De som derimot fikk problemer både med rytmen og stykkets lette takt, var orkesteret som ennå syntes tynget av dramatisk tungsinn. Sitter søndagens mektige oppvisning med Don Carlos ennå for mye igjen?.
Ellers var det sikker opptreden hele veien.
Stemmemessig var det lite å utsette på sangsolistene. Det som er et avgjort pluss ved denne innstuderingen – og en ren nytelse for øret – var de mange ensemblescenene som klang som en sann fryd.
Noen forestillinger til hvor dette mannskapet blir litt mer varme rundt ørene og tør og slippe seg litt mer løs, så kan dette bli buskis-opera på det herligste.
