Etter at denne versjonen av Madama Butterfly hadde premiere i Bjørvika for fire år siden har suksessen vært udiskutabel stor. Det spørs om ikke den vrien Stephen Lagnridge har gjort på selve historien er årsaken til mye av dette. Han har innført en ny skikkelse i handlingen, den unge geishaen Cio Cio-Sans og Pinktertons eget barn, og handlingen er flyttet til Japan i tiden rett etter annen verdenskrig.
Med dette fokuseres det sterkt på den vestlige imperialismens handlinger og hvilke sår den etterlater seg. Sønnen til Cio Cio-San og Pinkerton er blitt et okkupasjonsbarn som er vokst opp i USA men søker tilbake til sine røtter i Japan. Dette skjer gjennom at han ser lysbilder og skriftlige etterlatenskaper av sine foreldre samtidig med at handlingen i Puccinis opera utfolder seg.
Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 8.10.2016 Puccini: Madama Butterfly med; Jung Nan Yoon, Henrik Engelsviken, Magne Fremmerlid, Randolf Walderhaug, Thor Inge Falch, Espen Langvik, Ingebjørg Kosmo, Désiree Baraula, Ludwig Lindström, Operaorkesteret, Den Norske Operas Kor, dir.: Daniele Callegari, regi: Stephen Langridge,
Sånn sett redder instruktøren mye av denne operaen som ellers kunne oppfattes som en lettfattelig søtladenhet. Alvoret er til stede på scenen hele tiden mens Randolph Walderhaugs skikkelse beveger seg og dels glir inn i handlingen uten å si et ord eller synge en strofe. Et bobbinett-teppe markerer skillet mellom drøm og virkelighet.
Puccinis opera er av hans mest framførte og kan uten å legge noe negativt i det lett oppfattes som en tåreperse, blottet for det innhold og alvor den tross alt legger opp til. Men den inneholder også mye utrolig bra musikk og jeg tror at disse elementene sammen, Puccinis musikk og Langridge’s nye vri på dramatisering, har gitt det resultatet som har gjort denne oppsetningen så populær.
Det er nok endel som reagerer tildels sterkt på denne innblandingen i Puccinis opprinnelige setting, men for meg ga det alvor og ettertenksomhet. Her hadde vi til stede på scenen en ung mann som ikke var godtatt i hverken det ene eller andre landet som foreldrene hans kom fra. Sånn sett velter ikke bare Japans situasjon i årene like etter 1945 fram for deg, men andre som har funnet sted som følge av imperialismens herjinger og den hvite manns ‘burden’ som i Vietnam, Sør-Afrika, India og mange andre steder.
Utgangspunktet er sånn sett troverdig og virkelig. Vestlige okkupasjonssoldater og ‘herrer’ forgrep seg på kvinner og var ikke så nøye med å rydde opp etter seg etterpå. Okkupasjonsbarn ble et virkelig begrep i årene etter 1945.
En ekstra spiss på dette settes ved at handlingen finner sted i Nagasaki, den andre byen som ble ødelagt av atomvåpen i 1945.
Som sagt kan operaen by på mye utrolig vakker musikk. De to i hovedrollene, Jung Nan Yoon og Henrik Engelsviken, ivaretar dette på fremragende vis. De to sto i en særklasse.
Orkesteret var ekstraordinært denne kvelden.
Inn i mørke høstkvelder med Madama Butterfly nok en gang. Her er det mye å gledes over!
