Butterfly under atombombas skygge

Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 3.9.2012 Puccini: Madama Butterfly, Olga Guryakova, Ingebjørg Kosmo, Henrik Engelsviken, Yngve André Søberg, Svein Erik Sagbråten, Tone Kummervold, Thor Inge Falch, Carsten Stabell, Randolf Walderhaug, musikalsk ledelse: John Helmer Fiore, regi: Stephen Langridge

Operaens nye versjon av Madama Butterfly finner sted under atombombas skygge. Handlingen er flyttet noen tiår fram i tid, rett etter annen verdenskrig og byene Hiroshima og Nagasaki er utslettet etter de største katastrofene menneskeheten til nå har opplevd. Grepet som er gjort med denne oppsetningen fører til at dette er blitt en operaforestilling med stor dramatisk tyngde i stedet for en lettbent tåreperse med frieri til det østlig eksotiske som vi har opplevd altfor mange eksempler på.

Her ble det i stedet et drama som tok seg sterkt opp utover i annen akt og mot slutten på genialt vis greidde å inkorporere en rollefigur som ikke er med i den opprinnelige librettoen. Cio Cio San’s og Pinkerton’s sønn har kommet til voksen alder (her må vi snakke om 1960-årene?) og bruker operaen som en slags bildebok – i scenografen gjort til en ramme med et bobinett-teppe – til å finne ut om sin bakgrunn og identitet og hva som foregikk i sin tid med hans foreldre. Sånn sett blir dette en opera med svært dagsaktuell problematikk.

Atombomba må nevnes fordi instruktøren, hvor genialt han enn har lagt opp denne operaen, gjør en fatal miss. Under bryllupsseremonien presenteres Cio Cio San som en kvinne fra Nagasaki og dermed settes det i gang totalt gale assosiasjoner med tanke på hva som skjedde i Nagasaki rett før.

Men utenom det: dette var en topp forestilling og en fremragende versjon av Madama Butterfly som med sin nytenking og nye vri kommer til å gi internasjonal gjenlyd.

Madama Butterfly er en av Puccinis mest spilte operaer og dermed en av operalitteraturens mest populære. Det er i første rekke musikken som har gjort denne operaen elsket. Innholdsmessig plasserer den seg ikke så langt unna en såpe, eller som en forløper for amerikanske musicals. Men utgangspunktet er alvorlig nok: vår vestlige utnytting av andre folk, hvordan vi frekt utnytter andre til egen fornøyelse og hvordan vi ser ned på dem.

Dette er noe instruktøren, Stephen Langridge, tar fatt i. Hans grep er å forflytte operaen i tid noen tiår framover. Slik sett har han aktualisert historien uten å forgripe seg på selve problemstillingen. For i utgangspunktet dreier det seg om det samme: den rike amerikaneren på besøk i det fascinerende Østen. Her morer han seg med en japansk kvinne, lover henne ekteskap, setter barn på henne, får henne til å fornekte sin japanske tro og forsvinner så. En del år etterpå dukker han opp igjen, på besøk til det eksotiske landet medbringende sin nye kone. De vil hente sønnen og gi ham en oppdragelse i Amerika.

Dette kunne være en sann historie fra Puccinis tid på tidlig 1900-tallet, men er dersto langt mer troverdig i 1945. Amerikanske styrker okkuperte de japanske øyene, soldatene forlystet seg med geishaene og mange fikk barn med japanske prostituerte. Mange av disse barna vokste senere opp i USA etter at de var blitt adoptert men de var hverken ønsket i sitt egentlige hjemland eller i sitt nye. Det sier seg selv at blå øyne og vestlige trekk ikke var populært i et land som hadde opplevd katastrofer som Hiroshima og Nagasaki.

Madama Butterfly var en av publikumssliterne i den gamle operaen på Youngstorget og nå er turen kommet til Bjørvika. Vi kommer nok til å se denne versjonen i atskillige år framover!

For dette er en oppsetning som gjør krav på å være mer enn fremragende. Jeg var av dem som stusset over førsteakt, syntes at flatene på scenen ble for store og fant at det ikke rent hang sammen. Men når forestillinger fortsatte etter pause falt bitene på plass. Dramatikken i følge med Puccinis musikk gjorde at denne operaen ble opplevd på en helt ny måte. Og avslutningen når skuespiller Randolf Walderhaug som Cio-Cio Sans og Pinkertons sønn falt inn i handlingen uten at libretto og musikk var endret, var gjort på en genial måte.

Det ble et drama i stedet for underholdning og sentimental tåreperse og en ny Madama Butterfly som få knapt kunne tenke seg. Forstillingen ble meningsfullt og tankevekkende fordi tiden for ‘rammen’ ikke ligger så langt tilbake i tid. Faktisk kan vi snakke om slutten av 1960-tallet der Randolf Walderhaug som sønnen åpner forestillingen med å rusle rundt på scenen uten musikk og kikke på brev og klenodier etter sine foreldre mens et besøkende krigsskip viser seg på bobinett-teppet. Det betyr at den vekker til minne noe som de fleste av oss kan ha i minnet, hvordan ‘gulinger’ ble framstilt på en spesiell måte i amerikansk film og underholdning i etterkrigstiden.

Attpåtil har man valgt en annen versjon av operaen enn den vanlige. Her har man brukt den såkalte Brescia-versjonen fra 1904, hvor Pinkterton-skikkelsen blir framstilt langt krassere enn det vi har vært vandt til. Her framstår han ikke bare som den drittsekken han er, men også som en rasist. Innslaget om ‘kandiserte insekter’ og ‘udrikkelig sake’ har jeg aldri hørt før.

Olga Guryakova i tittelrollen er en russisk sopran som opptrådte for første gang i Norge. Jeg ble litt irritert på programmet som bare inneholdt opplysninger om hvilke store opptredener hun har gjort her i Vesten og ikke et ord om at hun er fra Moskva og som sådan er et resultat av den russiske skolen. Her kan man si at Den Norske Opera utilsiktet understreker det budskapet som ligger til grunn for Puccinis opera.

Hun er en fremragende sanger som bare av denne grunn rettferdiggjør et besøk i operaen. Hun er disiplinert og flink til å dempe seg slik at denne forestillingens noe spesielle setting ikke blir skadelidende. Balansen holdes. Men i avgjørende partier slår hun seg virkelig løs. Fremragende! Utrolig flott å oppleve!!

Henrik Engelsviken som Pinkerton må derimot få tommelen ned. Ikke for sin praktfulle tenor som nok en gang imponerer oss. Men hans sceneskikkelse blir ikke troverdig nok. Han beveger seg stivt på scenen og i hele første akt gir han faktisk et kaldt inntrykk. Var det i forsøk på å understreke rasisten og drittsekken Pinkerton?

Derimot er Yngve André Søberg som Sharpless, den amerikanske konsulen, hans rake motsetning. Levende og med nærvær gir han skikkelse til en scenepersonlighet som altfor ofte er blitt lagt lite vekt på.

Ingebjørg Kosmo gjør lite av seg før pause men desto mer etter. Her blir hun en viktig brikke i dramaet som etterhvert utfolder seg. Nevnes må også Carsten Stabell som kommer inn som den ‘japanske vrede’ i bryllupsselskapet.

Randolf Walderhaug har en rolle som ikke er skrevet inn i manus, eller librettoen. Følgelig har han hverken replikker eller sang. Men han er forestillingens hovedperson som binder alt sammen i forsøket på finne tilbake til sitt opphav og se sine foreldre i lys av det som skjedde. Han skal bevege seg som tilrettelegger og en slags presentatør. Litt uvandt å oppleve dette til å begynne med, men etter pause faller det genialt på plass.

Instruktøren Stephen Langridge tar over som kunstnerisk leder for Gøteborg-operaen fra neste sesong. Han blir dermed Bjørvika-operaens nærmeste sjefskollega og tør vi håpe på flere gjenvisitter i årene som kommer?