Det Kongelige Teater 11.4.2001 Richard Strauss: Capriccio (Danmarkspremiere)
Tina Kiberg (Grevinnen), Anders Larsson (Greven), Michael Kristensen (Flamand), Johan Reuter (Olivier), Sten Byriel (La Roche), Randi Stene (Clairon), Bengt-Ola Morgny (Monsieur Taupe), Gisela Stille (en italiensk sangerinne), Johnny van Hal (En italiensk tenor), medlemmer av Det Kongelige Operakor, Det Kongelige Kapel, dir.: Dietfried Bernet, regi: Mikael Mellbye
Capriccio er Richard Strauss’ siste opera. Den hadde urpremiere i 1942 i München. Musikalsk ligger den i samme leia han innledet med i Rosenkavaleren og som han fulgte opp med i Ariadne auf Naxos og delvis Daphne ogArabella. Selv hadde han gitt det undertittelen ‘ musikalsk konversasjonsstykke i 1 akt’. Tonen er lett og lys, de musikalske poengene preges ikke av musikkdramatikk som i Salome eller Elektra og det er ‘konverserende’ for den saks skyld ‘flanerende’ musikk hele veien.
Tross sin elegante musikk er det en opera som klart bærer på åpenbare svakheter fra opphavsmannen. Det er skrevet av en gammel mann som nok hadde fått for fikse ideer om hva som kunne være det ideelle grunnlag for en opera. Han skulle fulgt sin egen undertekst, konversasjonsstykke, bedre. Slik det nå framstår er det først og fremst lengden, tre timer med pause, som er slitende. Dermed møter han seg selv i døra, han understreker også en del av grunnlaget i sin opera: det er ikke bare å skrive musikk til hvilket som helst tema og tro det er en opera.
Operaen dreier seg om en grevinne som ikke kan velge mellom to beilere, dikteren og komponisten. Underveis diskuteres det hva som er viktigst: tekst eller musikk. Som et tredje synspunkt kommer teaterdirektøren inn med sitt syn på at det er teaterets uttrykk med sminke, lys og kostyme og ikke mindt det teatrale, opphøyete, som er det viktiste.
Men for å være ærlig: diskusjonene på 1770-tallets Paris om opera seria kontra tragedie lyrique, italiensk eleganteri kontra Glucks krav til enhet mellom dramatikk og musikk, er ikke helt uvesentlig for musikkhistorien. Men som grunnlag for en hel opera på tre timer må det inneholde langt mer for å fange interessen.
Riktignok har Richard Strauss lagt inn poenger som kan skape liv og beveglse. Annen del blir ikke fullt så stillestående som første. Opptrinnene med danserinnen og ikke minst det italienske sangerparet lager luft og bevegelse, noe instruktøren Mikael Mellbye har utnyttet til siste trevl. Herlig overspill som vi gjerne kunne se mer av.
Det har altså sine grunner til at Capriccio hadde dansk førstegangspremiere først seksti år etter at operaen ble skrevet. Ser man på Richard Strauss’ siste opera som ren musikalsk opplevelse, faller det lettere ut.
Som Grevinnen hadde Det Kongelige Teater valgt Tina Kiberg. Dette var, unnskyld uttrykket, grov ‘miscasting’. Hun er en fremragende sopran som bare glimtvis fikk vist hva hun er god. Først i de lange partiene mot slutten kom hennes sanglige egenskaper for alvor fram.
Partiet krever først og fremst en lyrisk sopran og ikke en dramatisk. Det blir galt når en sangerinne som har sunget i Bayreuth, ved begge de to store operascenene i Berlin hvor hun blant annet gjorde Elisabeth i Tannhäuser, skal opptre i en rolle hvor det hovedsakelig stilles krav til letthet og eleganse.
Som den feterte skuespillerinnen Clairon sang den norske mezzosopranen Randi Stene. For henne var det er riktigere valg. Hun har etterhvert tilegnet seg stor sceneerfaring, noe vi merket på den naturlig måten hun inntok scenerommet på. Hennes rolleskikkelse bygger på en fransk skuespillerinne som på slutten av 1700-tallet var særlig kjent for sine roller i Voltaires tragedier. Stemmemessig er hun klar, tydelig og overbevisende.
Rollebesetningen var jevnt sterk hele veien og av øvrige medvirkende merket vi oss særlig Sten Byriel som teaterdirektøren La Roche, også han en virkelig skikkelse fra den tidens Paris.
Musikken er Richard Strauss på det mest elegante. Det er synd at han gikk seg helt vill i dette stoffet som egentlig er ‘flanerende’ og underholdende, og aldri ble ferdig med sine ofte uvesentlige, langtrukne og til slutt kjedende poenger.
Iscenesettelsen bærer også sitt preg av dette. Tross flere gode partier i annen del var det tydelig å merke at sujettet ikke ga nok muligheter til at det kunne skapes det helt fengslende spill.
