Champagne og dekadanse

Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 1.12.2012 Johann Strauss: Flaggermusen, Jonas Degerfeldt, Solveig Kringlebotn, Daniel Johansson, Mari Eriksmoen, Espen Langvik, Ketil Hugaas, Hege Høisæter, Svein Erik Sagbråten, Frida Johansson, Finn Schau, Musikalsk ledelse: Alexander Joël, regi: Laurence Dale

Livet er en fest, siterer Den Norske Operas program Nationalteaterns store hit på 1970-tallet. Men nå er det ikke svenske ungdommer og helgefesting det gjelder. Snarere det dekadente Manhattan-miljøet i New York.

Instruktør Laurence Dale har valgt å gå vekk fra det tradisjonelle konseptet med halloier i et farseaktig Wien-miljø. Han løfter forestillingen over til vår tids dekadanse, de nyrike i Manhattan-miljøet. Valget er ikke dumt. I tradisjonelle versjoner av denne operetten er det ikke å nekte for at møtet med Habsurgernes Wien-miljø anno 1870 kunne bli noe kunstig og rett og slett gammeldags. I dag finner vi tilsvarende i de mer jålete og mondene kretser, eksempelvis i New York, London og Paris, for ikke å si Monaco.

Når scenebildet bretter seg ut for annenakten får vi straks assosiasjoner til Andy Warhol og 1970-miljøet i New York. Her syntes vi man likegjerne kunne ta skrittet fullt ut og utstyre prins Orlovsky (Hege Høisæter) med flere av Andy Warhols karaktertrekk. Men denne oppsetningen legger størst vekt på å vise baron Eisenstein som en gjennomført egoistisk drittsekk av den typen det går altfor mange av på dusinet i New Yorks dekadente verden, for ikke å si Aker Brygge.

Scenebildet tar i bruk av mye av Bjørvika-operaens mange tekniske muligheter. Det var dette vi fikk en antydning av i den forrige oppsetning av Flaggermusen, som hadde premiere her i Bjørvika bare for fire år siden, med at tredjeakten, fengselet, steg opp som en hydraulisk fugl Fønix fra underscenen. Her skulle dette utvides i stor grad. Fengselet kom opp, men denne gang i hele tre plan slik at det regimessig ble både troverdig og mer riktig.

Bare med det unntak at det ble et kjedelig glipp i overgangen mellom de to aktene. Teknikken sviktet – for en sjelden gangs skyld – og vi måtte tåle et par minutters ufrivillig pause med senket forteppe. Men ingen stor skade skjedd og det var beundringsverdig når først uhellet var ute hvordan forestillingen kunne gjennomføres og dens medvirkende holdt fatningen. Vi tenker med gru på hvordan det ville ha blitt hvis man ikke hadde fikset hydraulikken og det som eventuelt sto i veien.

Vi vil si at ved å legge oppsetningen til et dekadent nåtidsmiljø ble forestillingen styrket. Men vi syntes inntrykkene ble altfor påtrengende og masete tildels overveldende, særlig i kostymebruken. Vi savnet mer fantasi og liv i instruktørens bruk av de medvirkende. Vi har nevnt en tydeligere portrettering av Andy Warhol men vi vil også si at med alle disse menneskene tilstede på prins Orlovskys ball (eller Manhattan-fest) kunne det gjøres atskillig mer med å karrikere alle de snurrige, pussige og dels avskyelige sidene ved The Fabric-miljøet, discotekene og innestedene i New York på 1970-tallet. Vi ville si at dette kunne i utgangspunktet være enhver instruktørs temmelig våte drøm, som vi har sett i utallige teater- og operasoppsetninger de siste tiårene. Synd at det ble lagt mer vekt på kostymene framfor de mer eller mindre skeive snurrepipperiene.

Oppsetningen av Flaggermusen markerer nok en milepæl i Bjørvika-operaens korte historie. Dette er den første operaen som får sin andre premiere i den nye operaen. Riktignok bygget 2008-oppsetningen på den tidligere Youngstorget-versjonen, men den nye vrien med tredjeakten som reiste seg opp av scenegulvet, var da helt ny.

Vi har nevnt at deler av denne oppsetningen ble noe overveldende, kanskje mest for kostymenes del. Oppsetningen har også en annen svakhet: ikke alle sangere er like gode skuespillere. Operetten inneholde mange rene talepartier. I tidligere oppsetninger er disse tildels kortet betydelig ned og tildels framført på en slik måte at rytmen og kjappheten i den elegante komedien blir bevart. Men dessverre ikke her. Talepartiene trakk kraftig ned, de gjorde at forestilingen ble atskillig treigere og seigere. Vi så tydelig forskjellen da en profesjonell skuespiller fra Nationaltheatret åpnet munnen. Men Finn Schau snakket bare, han sang ikke. Det kan man ikke si om mange andre. Her må vi imidlertid gjøre et sterkt unntak for nevnte Hege Høisæter. Hun var herlig uansett om hun sang eller snakket bergensk i de få partiene hun var med i.

Flaggermusen byr også på mye sang. Johann Strauss har dandert inn en god del lett gjenkjennelige og fengende snutter i operetten. Særlig de to damene, Solveig Kringlebotn og vår nye sangstjerne Mari Eriksmoen, kom fra det på en meget bra måte. Mari Eriksmoens rolle som Adele var i tillegg utstyrt med noen riktig saftige koloratur-partier. Vår nye sangstjerne beveger seg fram på sopran-himmelen her hjemme med stor fart!

Både Jonas Degerfeldt og stilige Espen Langvik som henholdsvis Eisenstein og dr. Falke var ovebevisende i sine roller som sceneskikkelser. Komiske var både Daniel Johansson og Ketil Hugaas, selv om sistnevnte brøt på et fransk som han ikke alltid var helt på bølgelengde med.

Det var farger, flott musikk og herlige overdrivelser vi opplevde ved denne forrestillingen. Superb underholdning! Men vi har nevnt de relativt store innvendingene vi har mot forestillingen, noe som trekker avgjort ned.

Men morro var det!