Club 7 gjenåpnes i gamle lokaler

Club 7 gjenåpnes i gamle lokaler, riktignok ikke med sitt opprinnelige navn. I mange år var Club 7 selve stedet, en institusjon i seg selv, et kulturbegrep. Ikke bare fest- og sjekke-bule men også et alternativt kultursted. Det var her du fant anerledes-folket – bohemene, frikerne, hippiene, anarkistene, de som levde litt på kant av det etablerte og godtatte.  Man behøvde ikke slips for å slippe inn på Club 7.

Man diskuterte heller ikke børs-kurser på Club 7 for å si det slik.

Dette var stedet hvor du virkelig kunne slå deg løs i Oslo på 1970- og 1980-tallet!

Det var først og fremst det frodige og sprelske kulturlivet som fulgte i kjølvannet av 60-tallets opprør og turbulens som Club 7-miljøet fikk satt sitt preg på. Først og fremst innen bildekunst, film, fotografi, og ikke minst teater, viser, rock og jazz. Happenings, gjerne på kanten av det aksepterte, fant sted her nede. Mange senere kjente navn hadde sin bakgrunn i miljøet.

Club 7 ble stedet. Fram til det ble nedlagt i 1985 holdt det til i Munkedamsveien i kjelleren under Konserthuset, der Stenersen-museet siden har holdt hus. Før Munkedamsveien holdt Club 7 til ute på Kongen og før der igjen i den trange kjelleren (med den bratte svingtrappa ned) på Edderkoppen Teater. Det var Attilla Horvath som hele tiden var ildsjelen bak.

Han fikk følge av flere. Club 7-teatret ble drevet av Sossen Krogh. Det var den frie teatergruppa som holdt lengst sammen. Mange nyskapninger fant veien til denne scenen og mange senere store teater-navn fikk sine sine første år her. Guy Krogh var eksempelvis selvskreven i dette miljøet.

Nå er Stenersen-museet på vei over i Bjørvika og Oslo Konserthus har tatt initiativ til å gjenåpne klubben i de samme lokalene – under et annet navn.

Det er mer enn velkomment!

Vi husker Club 7 helt fra Edderkoppens dager. Spennende var det ute på Kongen der Public Enemies var av dem som spilte. Men de største opplevelsene fant sted i Munkedamsveien. Her opplevde vi så å si alt – fra scenen.

På tidlig 70-tall når de unge musikerne i det som seinere ble Jan Garbareks kvartett spilte, pleide de å avslutte med Zappa som siste låt for kvelden, hans Ritual Dance med det berømte riffet fra Stravinskijs Vårofferet.

Senere opplevde vi TramTeatret slå ut håret her. De var mange, hadde sceneshow og spilte drivende rock. Det var i disse lokalene vi håndhilste på rockelegenden Bo Diddley på den berømte konserten da forsterkeren hans tok fyr.

Nær sagt alt som var innom Oslo i disse årene avla Club 7 et besøk, enten på scenen eller de stakk rett og slett innom. Vi drakk øl med de velfriserte folka i Clash i baren og opplevde en usedvanlig olje- og fettstinkende William Rodney – bedre kjent som Burning Spears – i sin utflytende habitt og rastafletter sløve rundt her nede nærmest i sin egen verden.

Club 7 skapte noe særegent i vårt kulturmiljø. Det var ikke bare fest og sjekking som fant sted her. Derfor ønsker vi lykke til i arbeidet med gjenåpning!