De stautes revansj

Revansjen var strålende. De staute i operafaget har tatt etterlengtet hevn etter at kritikk har kommet mot at deres skikkelse kanskje er for omfangsrik for alle roller. Etter premieren på Die Walküre på Metropolitan i New York nylig snarere roses sangere som Deborah Voight og Jane Eaglen for sin størrelse – bokstavelig talt – både i sangfaget og det fysiske.

Det var også førstnevnte som satte det i gang. Da Ariadne auf Naxos skulle gjenopptas på Royal Opera House Covent Garden i London hadde man ut fra Christof Loys opprinnelige regi forkastet Deborah Voight i tittelrollen med den begrunnelse at hun var blitt for stor for den trange svarte kjolen til rollen. I stedet var rollen gått til den betydelig tynnere Anne Schwanewilms.

Dette skapte en hurlumhei uten like. For de sanglige kvalifikasjonene var det ingen som hadde noe å utsette på. En hel operaverden reiste seg i harnisk, hadde kravet til utseende kommet så langt innen operafaget at stemmen ikke betø noe lenger? Skulle realismen gå foran kvalitet?

Det står ikke til å nekte at kravet til realisme har vært økende de siste årene, særlig på europeiske scener. Her hjemme utstyres for eksempel en skikkelse som Falstaff med stor pute for å illustrere hans store vom, som jo er ikke uvesentlig for stykkets innhold.

Innen teatret hadde det sagt seg selv at kravet til en sylslank sylfide-liknende gresk gudinne måtte bety at rollen neppe kunne utføres av en “godt voksen” matrone. Innen opera kommer stemmen som en ikke uvesentlig faktor. Mange store utøvere har av form vært godt staute, vår egen Kirsten Flagstad er et godt eksempel. For det lar seg ikke nekte at det er noe som heter klangbunn – resonansekasse – i operafaget, og denne finner man ikke i samme grad hos de sylslanke sylfidene.

Så hva betyr mest, stemmen eller utseende?

Deborah Voight sørget for en stor revansj og svar på dette spørsmålet på Metropolitan. Sammen med en annen godt voksent utseende kvinne – Jane Eaglen som Brünnhilde – sang hun sin Sieglinde til triumf. Utførelsen viser, som en kritikere skrev, at man gå til kjerne av en rolle uansett hvordan man ser ut.

Det betyr at en stor sanger er i stand til å berøre publikum ved sin sangkraft og at skikkelsen alene – omfanget – betyr mindre. Gestaltningen er underordnet innhold.

Noe å ta med seg. For alle er ikke udelt enige i den oppfatningen. Selv med godt voksne sangerinner på Metropolitan.