Premiere Nationaltheatret 8.2.2014. Geir Gulliksen fritt etter Fjodor Dostojevskijs De besatte: Demoner 2014.
Pål Sverre Hagen, Ole Johan Skjelbred, Nils Ole Oftebro, Gisken Armand, Henrik Rafaelsen, Morten Espeland, Mariann Hole, Birgitte Larsen, Nader Khademi, Hanne Skille Reitan.
Regi: Runar Hodne.
Teatret skal ha ros får å ta tak i en klassiker og forsøke å omplante den til vår tid, dvs. ikke forandre personer og intrige, men de konkrete kjennsgjerningene rundt plottet. Slik får vi aktualisert dagens Norge med begivenheten i juli 2012 sett opp mot de før-revolusjonære tilstander i Russland på 1870-tallet.
Men som teateroppsetning falt dette til pladask til jorda. Man har ikke evnet å bringe liv og bevegelse inn i handlingen. Det blir for stillestående, personene står nærmest stokk stille og avleverer sine til dels ordrike og for oss nesten ubegripelige replikker som om man skulle deklamere Dostojevskijs tekst. Dramaturgien blir rett og slett for svak eller ikke-tilstedeværende. Da hjelper det ikke med sterke scenografiske effekter i annen del, et bombesmell kan like gjerne være et bombesmell, men høyblokka falt vitterlig ikke sammen i grus!
Denne effekten, sammen med et par andre, gjorde at tilretteleggingen til vår tid ble for tydelig. Teater skal ikke nødvendigvis vise alt i realistisk detalj, det hjelper å antyde, få assosiasjonene og tankene fram.
Det gjelder også de stadige henvisningene til høyre-ekstrem retorikk, som ‘foredling av den nordiske høyreiste rasen’ og Breivik-attentatet.
Undertegnede kan ennå huske oppsetningen av Dostojevskijs De Besatte på Nationaltheatret midt på 1970-tallet. Det var en langt annen oppsetning enn det vi så nå i 2014. Vi skal ikke hevde at klassikere ikke skal pusses opp, gjøres noe med, tilpasses den nye tid og andre selvfølgeligheter, og aktualiseres, men denne oppsetningen faller for en stor del til jorden for sin mangel på dramatisk tilrettelegging.
Dostojevskij var selv sosialist og måtte tilbringe flere år i straffearbeid i Sibir for sine meninger. Han skrev romanen De Besatte med bakgrunn i faktiske begivenheter i Russland på 1870-tallet hvor medlemmer av en revolusjonær sosialistisk gruppe tok i bruk terror og bomber og faktisk ‘rensket opp’ ved å ta livet av hverandre. Rundt disse ytre begivenhetene danderer han et rikt persongalleri med innbyrdes forbindelser.
Romanen er også blitt kalt Demoner og den er både dramatisert for teater og dannet utgansgangspunktet for operaer.
Det er lite tvil om at klare paraleller kan trekkes til vår tid. I dette stykket er terroristene politiske tilhørighet gått fra å være sosialistisk til høyre-ekstrem. Men intrigen er noenlunde lik. De unge mennene vil ha forandring, de vil at noe skal skje, de synes at de rådende forhold er håpløse. Foreldre-generasjonen, i stykket representert ved Stefan og Varvara er kulturradikalere, omsatt til våre forhold tilhengere av fri og forsåvidt anskuelig elskov med andre. Deres mangel på forankring i tradisjonelle og faste verdier opprører ungdommen, den gang som nå. Paralellen vi finner i mangel på stabile familie-forhold, mangel på kjærlighet og omsorg er så altfor tydelig i dag.
Men det er i denne, unnskyld, ‘massen’ av personer at vi går skikkelig vill. Det hjelper ikke at tross mikrofoner, eller kanskje på grunn av det, er det ofte vanskelig å forstå hva som sies på scenen. Dette gjør det problematisk for slik stykket er lagt opp med mangel på dramatisk handling, står og faller mye med den rene teksten. Og når den flimrer forbi i noe nærmest en graut av uforståeligheter har vi mildt sagt vanskeligheter.
Vi fant scenen med skyggen på bakveggen, demonen for å si det slik, personen som forstørrer seg og kryper sammen, spennende og virkningsfull. Den rosen skal instruktør og scenograf ha.
Teatret skal som nevnt ha ros for å bringe aktuelle problemstillinger fram på scenen og forsøke å tilnærme klassikere til vår tid. Mer enn noe annet trenger vi å få ytterligere belysning av det som for de fleste av oss fortsatt står som en ubegripelighet, på tross av de mange forklaringene og ordene i ukene i retten for et år siden. Hvordan kan et menneske født og oppvokst i trygge omgivelser i et rikt og vellykket samfunn på Oslo vestkant tenke og handle slik?
Dostojevskij kan hjelpe oss et stykke på veien, men denne oppsetningen gjør det ikke lettere. Våre indre og ytre demoner vil fortsatt herje. Kanskje det er meningen?
