Den første operaen

Premiere Bjørvika Scene To 29.5.2008 Montverdi: Orfeo, Furio Zanasi, Anna Simboli, Marianne Beate Kielland, Isa Gericke, Nils Harald Sødal, Njål Sparbo, Johannes Weisser, Fredrik Akselberg, Petter U. Johansen, Christoph Lauer, Signe Sannem Lund, Matteo Bellotto, Dirigent: Rinaldo Alessandrini, Regi: Christopher Alden

Den første operaen i Bjørvika var symbolsk nok også den første operaen som musikkhistorien kjenner til, dvs. det er den første kjente operaen som overlevde for ettertiden. Utvilsomt må det ha eksistert tilsvarende verk på denne tiden, men Monteverdis har overlevd, utvilsomt for verkets udiskutable sceniske og musikalske kraft – og fordi det ble notert ned på noter til bruk for ettertiden. Monteverdis Orfeo så dagens lys i 1607. 

Valget av musikkhistoriens første kjente opera var et bevisst valg. Intensjonen var at den skulle spilles parallelt med et nyskrevet norsk verk på selve hovedscenen, men det ble som kjent ikke aktuelt. Dermed ble det Monteverdi alene som dro lasset som den nye operaens første virkelige operaforestilling.

Derfor ble det en spesiell historisk dag i Bjørvika i går. Det er ikke hver dag man kan si at man opplever at den nybygde operaen for første gang gjør det den er bygget for, nemlig spille opera. Det kan derfor ikke underslåes at vi stilte litt andektig til dyst. 

Uten komplikasjoner fikk vi stilt inn tekstmaskinen i stolsetet foran. Bare dette, å la blikket falle knapt nedenfor scenekanten for å følge den oversatte teksten, var en enorm fordel framfor nakkeøvelsene på Youngstorget.

Alt fungerte til overmål slik det skulle. Det ble en prakftfull operaopplevelse på en scene som viste seg å fungere langt over forventningene. Akustikkens fortreffelighet i storsalen har også forplantet seg inn i den langt mer intime scene 2. Velklang over velklang strømmet ut mot oss. Det samme vi har tatt oss i flere ganger på selve hovedscenen, å se etter mikrofonene, gjorde vi også her. Uvilkårllig lette vi etter myggene, det var da ikke mulig at sangerne kunne synge så klart og tydelig – og så overbevisende sterkt og klangfullt!

Å joda, dette var ren sang og ren musikk uten elektronisk hjelp på noen måte. Riktignok må vi si at enkelte ganger var det tydelig å merke at sangen kunne bli noe borte når de opptredende sto helt i bakgrunnen. Men vi kunne snart høre at dette var helt individuelt, andre sangere braket til så det var en ren nytelse å høre.

I en slik akustisk finstilt og intim sal kommer derfor musikken og sangen klart og tydelig fram for oss. Dramaet tegnes ut. Gjennom musikken blir hele den antikke myten om Orfeus og hans elskede Eurydice lagt fram for oss. Det blir strålende og klangfylt.

Oppsetningen ble forsterket av at vi opplevde en rad med unge norske sangere som slo fast hvilken strålende situasjon norsk opera befinner seg i for tiden. En av dem kommer bokstavelig talt rett fra studiebenken, andre har betydelig internasjonal karriere bak seg, til og med på svært navngjetne CD-utgivelser. Det forsterkes ved at vi hadde Furio Zanasiog Anna Simboli i to av de viktigste rollene. Førstnevnte sang i tittelpartiet og hadde mye av æren for å bringe denne oppsetningen fram til seier, mens Anna Simboli sang i rollen som La Musicha, en slags kommentatorrolle som fulgte handlingen i gjennom. Hun hadde en særegen stemme som i korpartiene skilte seg klart ut med sin lyse letthet.

Johannes Weissner hadde i rollen som dødsrikets hersker, han sang også i en av gjeterrollene før pause, et langt og svært imponerende soloparti. Man kan kanskje innvende å si at han kanskje tro til for sterkt. Men dødsrikets hersker skal også vise makt og pondus. For en kraft han har!

Marianne Beate Kielland er allerede et navn i utlandet. Det er ofte vi finner henne på plakaten i eksempelvis Paris og Köln, gjerne i konsertframførelser av store vokale barokkverk. Hun er også av dem som stadfester hvilken gledelig situasjon norsk sangkunst er i for tiden. Hun ovebeviste sterkt etter pause i rollen som dødsrikets jordiske herskerinne, men sang også i rollen som Eurydices venninne før pause, hun som overbrakte dødsbudskapet.

Også de to unge tenorene, Fredrik Akselberg og Petter Udland Johansen, var overraskende nye bekjentskaper. De sang i rollene som vekselsvis gjeter og ånd.

Men også de øvrige medvirkende imponerte sterkt. Hvis du skal beundre sminkekunstens trylleri, opplevd Nils Harald Sødal som Orfeos far Appollon, han som fra en sky tar sin sønn med til himmelen for der å oppleve sin elskedes trekk i måne og stjerner.

Denne oppsetningen av Orfeo ble spilt av Opera North i forrige sesong. Ideen med slike samarbeidsproduksjoner er at dekorasjoner og kostymer er identiske. Slik sparer man penger. Så de som for et år siden har opplevd Orfeo i Leeds eller Newcastle vil ikke bli overrasket når de gjenser samme stykke her i Bjørvika. 

Instruktøren Christopher Alden har ikke boblet over av regipåfunn slik plottet og tidens ånd med regiteater kan invitere til. Mye av den stiliserte handlingen er i behold for å understreke renessanse-operaens karakter. Men det er gjort mange fiffige løsninger for å gi oppsetningen luft og spenn uten at det virket forstyrrende. Legg bare merke til alle detaljene rundt omkring i scenebildet!

Jeg må ærlig talt innrømme at jeg på forhånd var noe skeptisk til to timer med Monteverdi. Hans musikk har ikke i sin stillesittendehet vært den som har fenget meg mest. Men her ble jeg gledelig overrasket. Når man får presentert den i form av en sceneforestilling blir det noe langt annet enn å bare høre den. Her får man et godt eksempel på operaens magi og trylleri. Utvilsomt må en stor del av æren tilfalle kveldens dirigent Rinaldo Alessandrini. Hans tilrettelegging av denne musikken var behagelig dempet men også nærværende og virkelig betagende. Han ledet også framførelsen fra sin plass ved cembaloet.

Orkesterbesetningen er 1600-talls slik vi kjenner den fra prosesjons- og karnevalsmusikken fra Firenze og Venezia. Faktisk har også Monteverdis verk bakgrunn i denne tradisjonen, det ble skrevet for private framførelser hos greven av Mantua under karnevalet i 1607. Du må ikke bli overrasket over det store innslaget av hard messing, trompeter (zinker) og basuner slå til fra første takt av. Allerede i første harde paukeslag skjønner vi godt hvor fransk teatertradisjon og Lully hentet sin inspirasjon fra.

Men det er også mye strengeinstrumenter med i orkesteret, harpe og gitarer (theorber) som du ofte hører i de mange resitativene. Også et orgel bryter inn.

Monteverdi var av den oppfatning at operamusikk skulle nedtegnes slik at den kunne oppføres gang etter gang. Dette var egentlig det nye, og det var derfor vi kaller dette ukorrekt nok for den ‘første’ operaen, dvs. den første vi kjenner til. Men hans store ide var å bringe sangen og musikken inn i dramaet.

Opera framsto som en kunst som skulle underholde. Tonesatt og nedskrevet musikk skulle på denne måten forsterke handlingen og delvis være en kraft i seg selv. Der viste det seg at Monteverdi fikk full klaff. Opera har siden gjennom århundrene vist seg å ha en usedvanlig stor gjennomslagskraft.

Instruktøren Christopher Alden knytter noen interessante betraktninger til hvordan det er å framføre opera opp gjennom tidene. Fra Orfeo til våre dager har operaframførelser aldri vært noe selvfinansierende prosjekt. På Monteverdis tid var det hertugen av Mantua som betalte musikere og sangere, foruten komponist og librettist, i våre dager er det sponsorer og offentlige myndigheter. Slik sett kan en amerikaner melde seg inn i aktuell norsk operadebatt. Men Siv og kumpanene hennes kommer neppe i operaen slik at de får lest dette programmet. Kanskje de skulle prøve en gang for å løse opp sine bistre miner og rystethet!

Christopher Alden knytter også den kommentaren til oppsetningen at Orfeo, Appollons sønn, var en mester på lyre. Hans musikk og spill kunne bevege fuglene i trærne. Men det er ikke bare i den greske mytologien dette skjer, også denne oppsetningen beveger!