Den personlige datamaskinen fyller tredve

Ingen tredveårskrise for jubilanten. I hvert fall er den godt tilbakelagt. Vår tids mediarevolusjon framfor noen annen, PC’en, den personlige datamaskinen, har i disse dager sin tredveårs-bursdag.

Det var tredve år siden den første Altair 8800 oppsto, som byggesett lansert i Popular Electronics. Det var en virkelig revolusjonerende maskin. Den hadde en prosessor Intel 8080 på 2 MHz med 256 bytes tilgjengelig. Hold deg fast, 256 bytes! I dag snakker vi om giga- eller terrabytes, for noen år siden om megabytes. Men 256 enkle bytes! Det går nesten ikke an å forestille seg.

I ti år ble den så å si ikke lagt merke til, utenom i noen forsknings- og universitetskretser, før IBM gjennom Intel-brikken kastet seg på og gjorde den personlige datamaskinen til allemannseie. IBM sto for hard ware´n, dvs. selve maskinen mens Microsoft sto for soft ware’n, dvs. operativsystemet. Apple, uavhengig av både Altair og IBM/Microsoft, sto samtidig for begge deler.

Noen vil nok påstå at den virkelige PC’en først kom på markedet i 1981 da regnemaskinfirmaet IBM lanserte sin maskin med Intels nye kraftige prosessor og Bill Gates’ spesifikasjoner og operativsystem MS-DOS (noen vil til at det står for Dirty Operating System, men det gjør det selvfølgelig ikke) så dagens lys.

Vil må ikke glemme at Apple på den tiden var det ledende datamaskinfirmaet og at de storsinnet ønsket IBM (og Microsoft) velkommen på markedet! De kunne ikke forutse at Bill Gates rett og slett rappet forbrukervennligheten ved Apple-systemet: skrivebordet og muligheten til å flytte filer ved bruk av grafiske symboler og mus.

Men dette var heller ingen Apple-sak. Den oppsto i sin tid i forskningsavdelingen hos Rank Xerox som ikke skjønte hva de hadde snublet over og gladelig ga ideen vekk til Apple. I 1975 hadde de langhårete ungdommene i California allerede utviklet en prosessor uavhengig av Ed Roberts. Den gang sto de på garasjenivået og samlet bare de hippeste nerdene rundt seg. Men de sto på sitt alternative image, i opposisjon til IBM’s konforme forretningsverden og firkantete hvitsnipper. Deres store reklamekampanje ved å lansere Apple-maskinen på begynnelsen av 80-tallet spilte også på dette, et image de har beholdt opp til våre dagers Ipod.

Vi kan kanskje si at det var heldig at Rank Xerox den gangen hadde så inn i hampen konservative sjefer og at unggutten Steve Jobs tilfeldigvis rotet seg inn i deres forskningsmiljøer og sammen med Wozniak startet datamaskinproduksjon hjemme i sin egen garasje.

Datamaskinen har i dag revolusjonert vår verden. Ikke at det fantes datamaskiner før. Men de var i en størrelse som gjorde de komplett uegnet som bruksmaskiner til husbruk. Hvem husker vel ikke Norsk Datas nesten mannsstore maskiner fra noen år tilbake? De var illevarslende roboter som varslet en ny tid. Mest minnet de om kloninger som kunne skremme vannet av tante og noen til.

Selv om de tok mye plass, var de ikke datamaskiner for hus og hytte. Aller minst for dokumentmappa. Dessuten hadde de ikke mere datakraft i seg enn den billigste mobiltelefon i dag. Men store og mektige var de – i utseende – og avisverdenen og våre media kan takke dem for at de oppsto der og da.

Går vi ennå noen år tilbake kunne datamaskinen rage over flere etasjer på Kjeller. Selv ikke denne første riktige store datamaskinen i Norge var noe gigabyte-fenomen. Visst kunne den spytte ut regneresultater i en fart. Men dette var før chipsens tid. Og innvendig var den forsynt med spaker og mekanismer som i en Atlanterhavsdamper.

En slik merkverdig kloning opplevde vi en gang vi besøkte Kiel på begynnelsen av 80-tallet. Byen så seg stort sett ferdig med opprydningen i ruinenene etter den andre verdenskrig. Nye handlegater og -strøk var i ferd med å boble opp. Men mye var fremdeles forhistorisk. Som stillverksanlegget vi opplevde på byens teater. Stillverk med spaker og ratt. Tre etasjer oppe satt stillverkskjøreren med momentene sine brettet ut i manus. Tre etasjer under ham satt maskinmannen. Som hadde som oppgave å sørge for at de riktige håndtakene og rattene ble koblet inn når mannen der oppe fikk signaler fra inspisienten eller stikkord fra skuespillerne og vred på spakene. Som var stenger som gikk tre etasjer ned.

Slik var det den gangen. Og langt anerledes er det i dag. Nå består de fleste møblerte hjem av minst en bærbar datamaskin om ikke flere og mobiltelefoner. På kontoret møter bordmaskinene deg, de sørger for å utføre den minste kommando og løse den mest kompliserte oppgaven på minste vink.

Farvel til hullkortene. Ordet hullkortoperatør er ennå innarbeidet i språket vårt fordi det er ikke lenge siden at hullkortene var det systemet hvor alle data var og mange godt voksne kan ennå huske dem, særlig når de floket seg ved utkjøring.

Og da kunne det være lønningslister, trygdeoppplysninger eller som vi møtte dem i, hullkort på teatrenes stillverk. ‘Utkjøringsproblemer’ var den gjengse unnskyldning hver gang stillverkskjøreren var ute i kantina for å hente åtte nye kalde pils mellom fingrene, for dette var i en tid da øl var lovlig kjøp i Nationaltheatrets bedriftskantine, den som ligger der personalnedgangen i dag befinner seg.

Vi snakker ennå om 70-tall. Datachipsen fjernet både påskudd og anledning da åttitallet kom. Eksporten, vinen og til slutt pilsen forsvant fra kantina. Med den nye tid. Brikken kom og revolusjonerte alt. I dag kan du ta med deg stillverket ut til regipulten i salen og kjøre kasterne derfra. Før i tiden krøp lysarbeiderne rundt der oppe – bare se opp neste gang du er i teatersalen – og rettet kastere en for en manuelt. Vit bare at niognitti prosent av kasterne ser du ikke!

Enhver må tenke seg hvilken revolusjon dette var for yrkeslivet. Sandkornene i brikken gjorde inntog sammen med den personlige datamaskinen. For kraft og effektivitet gikk opp samtidig som pris, størrelse og vekt gikk ned. Hvem kunne vel ha trodd at så små korn, langt mindre enn det blotte øye kunne se, kunne snu sånn om på en hel verden?

Det vil si, vi står ennå i startfasen av den virkelige revolusjonen. De som i dag er tredve og yngre er den første generasjonen som er vokst opp med datamaskinen og de som er tyve eller yngre er de første som har vokst opp til å kunne lære seg og nyttiggjøre seg mobiltelefonen i daglig bruk.

Så ung er egentlig PC’en, eller hvilket navn du måtte foretrekke å bruke. For etter Microsofts forsøk på å tilrane seg verdensmonopol på operativsystemet tar mange tatt avstand fra supermilliardær Gates’ eget navn på de fysiske maskinene som har gjort ham søkkrik. Den maskin som dette skrives på kalles for eksempel mac, hvilket står for Apple. I Microsofts system ligger som sagt viktige ting de rappet fra Apple. Rettsaken lovet Applesjefen Steve Jobs å droppe den gangen han trengte Microsofts penger for å redde Apple-skuta som da var i ferd med å forlise – på grunn av Microsofts konkurranse.

Men vi har også andre navn og betegnelser som er i ferd med å komme. Norske skoler er i ferd med å kaste ut Microsoft til fordel for finske Linux. Apple har alltid hatt grep om foto, film og media, hvilket du kan se i nesten enhver Hollywood-film. I dag er det også musikk. Ingen selger like mye musikk som Apple.

Men ingen kan komme utenom supernerden Bill Gates’ fortjeneste i å lage en datarevolusjon. Han skapte det første Altair BASIC, operativsystemet, ‘snakkespråket’ for den nye PC-en, senere MS-Dos da IBM meldte seg og skulle tjene mere penger på sine regnemaskiner. Resten er historie.

Skal vi skrive datahistorie kommer vi heller ikke utenom Norge. Pioneren her var Kristen Nygaard, kjent fra siste EU-kamp men en professortype som hvis han bare hadde hatt en tusendel av Bill Gates’ evne til å omsette geniale ideer til business (vi snakker ikke om å rappe andres ideer!), i dag hadde vært verdens rikeste mann. Han er den som har bygget opp s.k. ‘objektorientert programmering’, dvs. samme type dataspråk som Java script er bygget over. Det er også selve grunnstammen i Microsofts Windows-program.

Men revolusjonen har for alvor ikke startet. Det vi nå ser er bare konturene av hva som vil komme de nærmeste årene. Eksempelvis har Apple gått tredve år tilbake i tid og lagt inn UNIX-programmeringsspråket i sitt nye operativsystem X. Det er det samme språket som pga. sin nøyaktighet har vært brukt av flybransjen og andre i alle år. Vi må se oss tilbake for å se framover. Ting skjer hurtig. Utviklingen eskalerer raskere enn hva vi har vært vant til.

For eksempel det faktum at man bare regner at rundt en tredjedel av den norske befolkning tar dataen i bruk til daglig. Vi ser da bort fra mobiltelefonen som er en liten datamaskin i seg selv. Et mindretall av befolkningen har bredbånd til rådighet og de som benytter seg av denne teknologien benytter linjer som er vanvittig treige og gammeldagse på grunn av alt som er lagt inn i dem. Spam – søppel – er den største hindringen for bruk av datakraft i effektivitetens tjeneste.

Småkremmere og små og store blåruss har forlengst sett at de kan selge såpestykker, hudkremer og (stort sett falske) sexpotenspiller ved hjelp av email. Derfor sender de ut sine tilbud til en hel verden som de sporer opp ved programmer som leser alle tilgjengelige epost-adresser. For ikke snakke om alle fjortisene derover som legger ut bilder av seg selv eller den skrevende dama si i sikker overbevisning om at det finnes nok av kåte griser i en verden som dette, i hvert fall i den vestlige, i hvert fall i Amerikas Forente Stater.

Det som verre er er at den nye generasjonen har sett hva slags muligheter de har til å forandre en hel verden. Og nå tenker vi på hvilken makt de er i stand til å utøve! Fjortiser tenker raskere og mer intelligent enn tjueåringer. Virus og det som verre er oppstår. I mange år har hacker vært et statusord, og for det vi vet, er det ennå. Man tenker seg å bryte inn i bankers og trygdessystems mange barrierer. For ikke å si hvilken katastrofe som vil inntreffe med våpensystemene! Hallo, Bin Laden!

Men der vi alle har merket den er med uskyldige spioner som smyger seg inn bakveien til datamaskinen din og ligger der som en hemmelig agent inntil den på et gitt tidspunkt slår til over en hel verden og skaper det totale kaos. Noen ganger har vi nesten opplevd en slik katastrofe med slikt virus. Senest i går var Norges største bank ‘nede’ da datasystemet deres kollapset av en eller annen ‘uforklarlig’ grunn.

Det er dette, eller rettere sagt, all antivirusen som legges inn for å bekjempe virusen, som er datasystemenes store bremsekloss i dag. Vaksiner koster, og de kan også føre til mildere hoste, kvalme og oppkast. Av og til feber. Av og til det som verre er.

Mange, kanskje de fleste godt voksne (de over femti) sier at data skjønner de ikke noe av, derfor har de ikke satt seg inn i denne verden. Faktisk er det slik! Gå ut og spør de som styrer samfunnet i dag, de vil nok benekte en slik påstand, men spør dem om de bruker datamaskinen sin daglig, i realiteten er den flotte og dyre (jo større giga, jo mere potens) PC’en på sjefens bord bare for pynt og møbel å regne. Hva vil skje når den generasjon som har vokst opp med data kommer til makten i samfunnet?

Derfor står vi i startgropa for det som vil komme. Men vi kan i hvert fall rette vår takk tilbake til den første Altair 8800 og dens oppfinner Ed Roberts neste gang du sender en tekstmelding. Og la også en takk gå tilbake til veteranene og gründerne, de som eksempelvis sto bak Commodor’en og alt det som startet dataalderen for alvor. Uten slike dingser hadde ikke vår verden vært det den er i dag.