Inn i Lars Noréns helvettes-univers nok en gang i et stykke som også er kjent som Kaos er Guds granne. Personene er den samme familien vi møtte i Natten er dagens mor som ble spilt på teatret i fjor men handlingen er nå flyttet noen år fram i tid og vi opplever også en hotellgjest i skikkelse av Frøydis Armand.
Moren – Ellen Horn – er kreftsyk og yngstesønnen er på permisjon fra en psykiatrisk institusjon. Ellers er alt som vi opplevde det sist. Faren – Terje Strømdahl – drikker fortsatt og skal skjule det men snakker likevel livsløgnersk om en ‘bedre dag i morgen’. Konfrontasjonene bryter ut. Eldstesønnen er tøffingen men likevel den som holder mye sammen. Minstesønnen er øm og hvisker nesten bare men fengsler oss likevel med sitt sterke indre og opplevelser han har hatt.
Premiere Nationaltheatret 29.4.2017 Lars Norén: Kaos er nabo til Gud (Kaos er Guds granne), med: Terje Strømdahl, Ellen Horn, Glenn André Kaada, Emil Johnsen og Frøydis Armand regi: Kjersti Horn
Det er beksvart og bekmørkt.
Dette er det andre stykket i Lars Noréns teaterstykker om den dysfunksjonelle familien som har base på Hotel du Nord, et hotell så å si uten gjester og hvor toget skramler øredøvende forbi. Det første stykket, Natten er dagens mor, opplevde vi på Nationaltheatret i fjor. Dramatikeren legger ikke skjul på at dette er dels selvbiografisk. Det er opplagt lånt sterke trekk fra egen oppvekst og familie. Med dikterisk frihet. For alt kan opplagt ikke være rent selvbiografisk.
Forestillinen varer i litt over tre timer uten pause og du sitter naglet til stolen alle disse timene uten egentlig å la deg sjenere av det. Tre timer er normalt sett i alltfor drøyeste laget, men i denne oppsetningen føltes det ikke slik.
Vi opplevde også noe helt nytt: forestillingen ble presentert som filmet teater. Handlingen blir framstilt på to skjermer og skuespillerne er bak på scenen. Dette gir mulighetene til å løfte spillet opp og vise korte sekvenser fra også helt andre ting enn det som foregår i samtalen, eller krangelen. Du blir med på en rastløs biltur og ser morens fortvilte arbeid med å rengjøre toilettet tross sin tilstand. Samtidig kan kameraet hugge brått til i nærbilder. Dette forsterker handlingen i stor grad og gjør at vi som tilskuere trekkes mere inn i det som foregår.
Jeg vil si at dette grepet var absolutt vellykket selv om det føltes uvandt og til å begynne med bød på vanskeligheter med å komme overens med formen.
Det sentrale i dette stykket er det samme vi møtte i Natten er dagens mor: den dysfunksjonelle familien. Også her blir scenen en slagmark, den fysiske volden kan til tider være stor, men er likevel mer dempet enn i den foregående oppsetningen.
Også i tilretteleggelsen er stykkene forskjellige. Fjorårets oppsetning var utadvendt og voldsom. Kaos er nabo til Gud blir ikke så utagerende og fysisk. Det har tydeligvis gått noen år. Kreften har utviklet seg og bringer døden og refleksjoner over den på bane.
Men det er likevel solid trøkk og driv over forestilingen. Alle de fem skuespillerne bidrar hvert på sitt vis til dette.Nykommeren på rollelista Frøydis Amand som den siste hotellgjesten var overraskende i sin rollekarakter, bisk og grinete. Positivt overraskende var Ellen Horn som moren. Her var hun sikker i rollen og replikkene gled flytende og lett.
Men mye av karakterene var vi allerede blitt kjent i fjorårets oppsetning. Derfor kunne det i løpet av de tre timene oppleves øyeblikk som føltes som en gjentakelse av noe som tidligere var sagt. Uansett kommer du rystet ut fra en forestilling som dette. Rått og brutalt, dette var sterkt!.
Instruktøren Kjersti Horn har igjen gjort et kjempearbeid med denne oppsetningen. Imponerende! Hun skal ha mere enn ros for dette.
