Den unge Werthers lidelse

Premiere Den Norske Opera 15.11.2003  Massenet: Werther, Kjell Magnus Sandve, Ingebjørg Kosmo, Espen Fegran, Hilde Haraldsen Sveen, Magne Fremmerlid, Arild Helleland, Ole Jørgen Kristiansen, dirigent: Emmanuel Joel regi: Sabine Hartmannshenn

Dette var første gang Massenets opera om den unge Werhers lidelse og død ble spilt her hjemme. I operalitteraturen har denne operaen en svært sentral plassering likesom Goethes fortelling er helt sentral i tysk diktning og på scenen.

Massenets musikk er kraftfull, massiv og nesten wagnersk. I partier kan den fullstendig ta pusten fra deg og særlig mot slutten føler du øyeblikk da alt så å si står stille. Den ble godt ivaretatt av operaorkesteret og den franske dirigenten Emmanuel Joel.

Sturm und Drang-motivet om hete lidenskaper som ikke skjer i fyllest og derved fører til selvmord, har i seg en patos som kan ta luven fra enhver regissør. Hvordan skal man forestille seg slikt i dag?

i de to første aktene virket det som om den unge tyske regissøren Sabine Hartmannshenn nesten hadde gitt etter for dramaets veldige følelser. Den unge Werther gikk rundt og led med hele sitt ansikt og framtoning. I Kjell Magnus Sandve hadde hun også fått en tittelperson som sto til denne rollefiguren uten for mye påtatthet. Til overmål gikk han rundt og trykket sin bok til bringen. Gikk det over i parodien?

Lykkeligvis består en opera av vanligvis mer enn to akter. For straks tredjeakten setter inn endrer regien fokus. Scenebildet og de få personene i det blir symboler for stengsler og undertrykte følelser. Ikke bare fra Werthers side men også fra Charlotte. Men nå blir det konkret. Sabine Hartmannshenn lar Charlottes ektemann – godt spilt av Espen Fegran – tre sakte og symbolsk rundt, og det ender opp med en tenkt scene hvor ektefellene på hedda gablersk vis går rundt hverandre med pistol.

Det var fra dette punkt oppsetningen virkelig hevet seg. Musikken steg også til dramatiske høyder og det lange mellomspillet mellom tredje og fjerde akt fikk scenisk liv og betydning. Da spilte det ikke så stor rolle at librettoen hadde brukt hele fjerde akt til Werthers død. Altså, tre akters lidelse og en akt langsom død. Men budskapet hadde gått inn og oppsetningen fikk langt videre betydning enn lidenskapelige selvmordstanker.

Dette er først og fremst Ingebjørg Kosmos oppsetning. Hun ga godt liv til sin rollefigur og fikk vist store sanglige kvaliteter, særlig mot slutten av oppsetningen. Vi har også lyst til å trekke fram Hilde Haraldsen Sveens Sophie. Livlig og småertent føk hun rundt og var småkåt på unge Werther som bare hadde blikk for storesøstra. Ellers var rollene godt besatt og samtlige gjorde sine roller patent bra.