Premiere Nationaltheatret Amfiscenen 29.11.2003
Mayenburg: Det kalde barnet
Andrea Bræin Hovig, Trine Wiggen, Janne Formoe, Kyrre Sydness, Anders T. Andersen, Jan Grønli, Anne Krigsvoll, Hauk Heyerdahl, Marian Saastad Ottesen
regi: Hilda Hellwig
Marius von Mayenburg er en av de sinte unge menn. Han skriver ikke for de sarte sjeler, men for å få fram en ganske bevisst mening med det han gjør.
Derfor er dette stykket preget av ganske tydelige overtydeliggjøringer. Det snakkes ikke i dulgte bisetninger eller antydes i symboler. Her er det rett på sak, gjerne med sterk bruk av ekspressive virkemidler.
Dette har også stykkets instruktør Hilda Hellwig sett. Hun har bevisst ønsket å dempe denne siden ved den sinte unge mannen, den knapt 30 år gamle dramatikeren fra Schaubühne i Berlin. I stedet innfører hun stykkets hovedperson i en slags dobbeltrolle, slik at Andrea Bræin Hovig og Trine Wiggen veksler på å framstille den unge jenta som hovedperson. Dels får vi drømmescener, dels opplever vi tankene til denne jenta parallelt med at vi er inne i handlingen.
Jeg synes dette grepet fungerer fint. Mer problematisk blir det å følge med på alt det som skjer på scenen samtidig. Ofte finner det sted en handling på flere forskjellige plan. Stykket beveger seg i hopp fram og tilbake. Det blir nesten som et moderne drømmespill. Hva er hva? Hvor er virkeligheten og hva er drøm eller mareritt?
Den sinte unge mannen Marius von Mayenburg har skrevet et stykke hvor temaene er flere. Men i utgangspunktet dreier det seg om makt og autoritet og utøvelsene av dette, vold og sexmisbruk. Først møter den unge jenta faenskapen gjennom faren. Når hun så flykter inn i ekteskapet er det for å finne at en ny mannsperson har overtatt etter faren.
Mayenburg kan ikke tydelig nok få understreket at den borgerlige familien er roten til alt ondt. Han lar sine rolleskikkelser spille opp til de fleste sjablongene som kan stilles opp rundt dette temaet. Og vi skal være glad for at denne oppsetningen greidde å redde seg unna det verste plakatteatret.
Dette har vi å takke instruktøren Hilda Hellwigs grep for. Hennes inngripen i stykket med dobbeltrollen gjør at oppsetningen til tider tar tak uten at den faller for sjenerende mange overtydeligheter. For stykket gjør et kraftig inntrykk, men det lider under savn av en helhetlig dramatisk oppbygging. I første rekke er kanskje Mayenburgs tekst og rolleskikkelser ikke av det sterkeste vi har møtt av ny dramatikk.
Som foreldreparet gjør Anne Krigsvoll og Jan Grønli en glimrende innsats. Ellers må vi si at besetningen er noe ujevn og at oppsetningen kan bære noe preg av dette. Jan Grønli har et par praktfulle scener men skulle enkelte steder være dempet noe. Hans superbe spill overstråler omtrent alle andre.
Sterk ros må vi også gi til Andrea Bræin Hovig. Hun har en sceneskikkelse som er utrolig talende. Vi tror på sjebnen til denne unge jenta.
En oppsetning som i hvert fall gjør inntrykk.
