Premiere Nationaltheatret 14.1.2006
ALLE VIL TIL HIMMELEN – basert på dikt av Kyriakos Chrysostomidis
Framført og regissert av: Morten Falsdaas
Morten Faldaas har tatt for seg dikt av Kyriakos Chrysostomidis og presenterer dem i et førti minutters program.
Å framføre dikt i en scenisk form har vært gjort mange ganger før. Men fallgruvene er der. Man må gripe fatt i en dramatisk streng som holder framførelsen oppe. Uten dette blir det diktlesing, og det kan ha også ha sin verdi. Men når det velges det sceniske uttrykket forventer man også et scenisk format.
Kyriakos Chrysostomidis (1946-2002) var i tyve år scenetekniker på Nationaltheatret. Han ga ut to diktsamlinger samt sto for oversettelser. Men hans bakgrunn er mest fascinerende. Han var politisk flyktning fra fascistregimet i Hellas, smuglet ut fra oberstjuntaens klør. Det er en historie med mange dramatiske fasetter i seg hvor blant annet bagasjerommet til bilen til Arne Treholt er involvert.
Han ble en person med splittet identitet. Etter først å ha slått seg ned i Norge og stiftet familie her, funnet et slags fotfeste, ble Hellas fritt igjen. Men fedrelandet var ikke det samme som det han hadde forlatt. Slik ble han en person som pendlet mellom flere ståsteder. Ta da også med at han var en, for å si det mildt, stridbar mann. Det var heller ikke helt rolig på den arbeidsplassen han tilhørte i disse årene.
Morten Faldaas lærte ham å kjenne på teatret. Etterhvert ble han fascinert av hans dikt og det er disse som nå er gitt en scenisk form på teatrets malersal. Både personen og historien rundt ham er fascinerende og kunne gitt rom for mange uttrykk på en scene. Diktene er også sterkt bilderike. Dessverre svikter tilretteleggelsen. Morten Faldaas har ikke evnet å gi sin forestilling den dramatiske formen – nerven – som binder diktene sammen.
Det er synd å konstatere, for det er prisverdig gjort å hente fram disse diktene og sette lys på mannen bak dem. Men Morten Faldaas ramler i teateruttrykkets mest elementære fallgrav: han blir innadvendt og får ikke den kontakten han skal ha med sitt publikum. Diktene lever sterkt hos ham, men gløden overføres ikke til salen. Det fenger ikke og knapt hører vi hva han mumler om enkelte ganger.
