Ibsen-festivalen 2008 Amfiscenen 29.8.2008
Ibsen: Hedda Gabler, gjestespill fra Stockholms stadsteater
Med: Helena af Sandeberg, Andreas Kundler, Frida Hallgren, Gerhard Hoberstorfer, Magnus Krepper, Regissør: Alexander Mørk-Eidem
Vi var i en svært beveget stemning da vi forlot teatret i går kveld. Den svenske oppsetningen av Hedda Gabler hadde satt seg slik dirrende i oss at det tok lang tid før vi kom riktig nedpå.
Egentlig er det ikke gjort noen store kunstgrep med denne oppsetningen. Den lar seg utspille i det nesten tradisjonelle mønsteret. Eneste unntaket er at interiøret er lagt til vår tid med telefoner og grammofoner. Slik sett kunne den minne om Schaubühnes oppsetning av samme stykke som vi opplevde på Ibsen-festivalen for to år siden. Men der Schaubühne blir ekspressiv og utadvendt går denne oppsetningen langt innover på dypdykk inne i oss.
Det er Amfi-vandte Alexander Mørk-Eidem som har regien på denne oppsetningen. Vi fornemmet at rommet på Amfi kanskje hadde bydd på uvandte problemer for skuespillerne, ikke alt de sa kom fram til oss på like klart forståelig vis. Men dette betyr ikke så mye. Med denne oppsetningen fikk vi mer enn syn for at godt teater er noe langt mer enn å deklamere rene ord, det er liv, mimikk, følelser, bevegelse, uttrykk og gestaltning. Svenskene hadde med seg et svært batteri lyskastere som satte lyset mer direkte i ansiktshøyde enn på gammelmannsvis ovenfra og ned slik det vanligvis gjøres på Amfi.
Den eneste dekorasjonen er en ti meter langt sofa som mellom aktene dreies sakte rundt. Vi likte atskillig bedre dette grepet enn det som gjøres samtidig nede på hovedscenen ved å senke jernteppet sa-a-akte til musikk av Fleetwood Mac.
Det er et godt samspilt team av skuespillere som gir oss denne versjonen av Hedda. Helena af Sandeberg i tittelrollen virker overraskende ung og sprudlende impulsiv i sin tolkning. Dette gjenspeiler seg i den dramatiske sluttscenen som her er gitt en utforming vi absolutt satte stor pris på. Ved å sløyfe de besteborgerlige sluttordene om at ‘Slikt gjør man da ikke’ rives vi med ett tilbake til den uhyggen og forferdelsen både hun og presset fra samfunnet rundt henne har skapt. Men hun er fremdeles den opppløpne og spontane jentungen.
Denne oppsetningen gjør stort innhugg i oss. Det er slik teater skal være, med inntrykk som blir sittende i deg lang tid etterpå.
