Død og gru!

Premiere Bjørvika 29.5.2009 Richard Strauss: Elektra, Caroline Whisnant, Susanne Resmark, Ragnhild Heiland Sørensen, Trond Halstein Moe, Thor Inge Falch, Petter Lilleby Fegran, Sabine Gross, Erzébet Rajta, Rolf Sostmann, Markku Salonen, Itziar M. Galdos, Tone Kruse, Valeska Zürn, Sigrid Ohlsson, Anne Søyland, Silvia Moi, Dirigent: Patrik Ringborg, regi: Stein Winge

Det er en grufull forestilling vi opplever i Bjørvika akkurart nå, grufull i ordets rette betydning. Derved ikke sagt at den ikke berører og ikke må oppleves. Det er en gjennomarbeidet forestilling som opprører sterkt og gjør stort inntrykk. Og den må sees! Du blir ikke uberørt av den og grøssene tiltar nedover ryggen etterhvert som dramaet utvikler seg. Heldigvis er det lyst ute om kveldene….

Det er en forestilling som treffer deg som et hardt knyttneveslag midt i solar plexus. Sofokles laget grunnrisset. von Hofmansthal formet ordene og Richard Strauss skapte den formidable musikken. Denne vellingen har Stein Winge rørt rundt i og Patrik Ringbom har administrert de veldige orkesterklangene.

Det er ikke akkurat lørdagsunderholdning vi utsettes for. Temaet er omtrent det mest grufulle som tenkes kan, moren som dreper faren til søsknene Orestes, Elektra og Krysotemis ved hjelp av sin elsker Aegestis og de tre søsknenes vekslende hat og hevntørst som til slutt ender med drapet på moren og hennes elsker. Drapene og hevnen er hele forestillingens bærende kraft, og dette blir det grufullt teater og opera ut av. Den ‘lykkelige’ slutten, i den grad vi kan kalle den det, settes med flere liter griseblod. Elektra har fått utløp for sin ubendige hevntørst. Nå er hun lykkelig og synger av glede… Galskap!?

Med en oppsetning som dette ser vi hvilken formidabel kraft musikken blir når den går inn i dramaet og understreker det. Den dramatiske musikken blir en dimensjon i seg selv, den går dypt inn i sjelen vår, river opp vårt indre og skaper kaos i følelsene våre. Uten den hadde ikke dramaet gjort samme virkning. Den forsterker og tydeliggjør. Slik sett har vi gjennom denne oppsetningen fått et viktig bevis for operaens sterke plass som kunstform.

Det må til en svært erfaren teaterregissør og nå internasjonal operaregissør for å få dette dramaet til å vibrere slik det gjør. Men den kanskje fremste ansvarlige er musikkmesteren, Richard Strauss. Dette er uten tvil hans mest modernistiske verk. Skrevet på begynnelsen av 1900-tallet ligger han i grenselandet for det tonale tonespråket, men skritter aldri helt over. Klangene er uttrykksfulle, ekspresjonistiske, krasse og skjærende. Ingen bel canto, eller vakre arier i denne korte forestillingen som varer under to timer. Men rett og slett dramatisk musikk, satt inn med en musikkmesters veldige grep. Mesterlig! Opprørende!

Temaet er også preget av tiden og gir seg uttrykk i musikken. Det er tid for oppløsing av normene, Freuds psykoanalyse og kvinner i sjelelig opprør. Alt dette reflekteres i musikken. Det blir som å oppleve Skriketav Munch i musikkens verden.

Sangerne og i særdeles grad Caroline Whisnant, Susanne Resmark og Ragnhild Heiland Sørensen, gjør en formidabel innsats. Kravene til sanglig uttrykk er langt over grensen til det mulige. Når Trond Halstein Moe gjør sin entre som den forkledte Orestes vibrerer det i gjensynet mellom han og søsteren Elektra hvor konsekvensene i all sin grufullhet blir tegnet opp. Helt fra åpningen med tjenestejentenes nærmest skrik over Elektras ‘galskap’ er det musikalske uttrykket sterkt, og det er heller ingen lette oppgaver å utføre, selv for tilsynelatende mindre roller. La oss heller ikke glemme innsatsen fra et mer enn 100-talls mektig orkester i graven. Nå får orkester og akustikk full uttelling, som det klinger!

Dessuten må det ha gått med noen liter griseblod for Klytaimnestra og Aegestis i sluttscenen.

Da Stein Winge satte opp denne operaen i Duisburg i 2006 var dirigenten John Fiore som etter sommeren overtar som Den Norske Opera & Balletts nye musikksjef. Samtidig er dette den siste operaen i en fantastisk åpningssesong for Den Norske Opera. Nå står sommeren for døren, de lange og lyse kveldene har kommet og sola flommer over foajeen når du i sjokk snubler ut fra forestillingen. Men dette må ikke hindre folk i å se denne vanvittige sterke oppsetningen, noe vi heller ikke tror det gjør. Bjørvika-operaen har dels mot alls odds og akkompagnert av Fr.p.’s motstandere og varslete hattespisere (vi venter ennå på et festmåltid, Knudsen!) vist seg å være det nyere Norges største suksess. Det har gitt oss identitet og vakt en enorm operainteresse i det norske folk. Betegnende nok mottar operabygget på samme dagen som denne premieren EU’s offisielle pris for Europas arkitektoniske mesterverk på en tilstelning i Barcelona.

Forut for premieren gikk det sterke forlydener om at det var ledige plasser. Det måtte ha blitt utsolgt i minuttene før, vi så ingen ledige plasser i salen. Det bør det heller ikke bli på de forestillingene som gjenstår før sommeren for alvor setter inn!