En svært prisverdig utgivelse! Boka tidfester seg til perioden fra dronning Eufemias kom hit til «Gudenes enger» (= landet rundt Alna-elvas utløp) i 1299 til den store bybrannen i 1625 hvor danskekongen beordret hovedstaden flyttet og navnet endret til Christiania. Forfatteren mener at disse årene er det blitt kastet lite lys over i historien – og det har den tidligere NRK-medarbeideren så definitivt rett i. Vi kunne føye til: hele historien om middelalder-Norge befinner seg i mørke.
Vi har altfor lett latt oss avfinne med at årene mellom vikingetidens eventyrlige utflukter (og barbariske herjinger) og svartedauden har det ikke skjedd noe i landet. Den dødbringende pesten la det nærmest øde.
Intet er mere feil.
Per Olav Reinton: Dronning Eufemias by, Svein Sandnes Bokforlag 2019, 152 s.
For Norge og i særdeleshet Oslo opplevde i disse årene en storhetstid. Vi fikk navnet Norgesveldet som omfattet nesten hele den nordlige delen av jordkloden i norske hender, og Oslo var en rik by, Nord-Europas kanskje viktigste. Handelsskip fant veien langs det som i dag er svenskekysten. Det sier litt at dronning Eufemia som ble hentet til Norge som brud av kong Håkon V, kalt Langbein, var prinsesse fra Rügen i Tyskland.
Norges-veldet omfattet Norge, store deler av Sverige, de britiske øyer inkludert Skotland, Færøyene, Island og Grønland. Endog en liten avstikker til Vinland (Amerika) ble det også. Enkelte forskere mener at nordmennene kom så langt som til De Store Sjøer, dvs. Chicago. Men dette var ikke skattland.
Forfatteren setter fingeren på at det på denne tiden kom et stort omslag i verdensbildet, fra øst til vest. Atlanteren overtok for Middelhavet etter Columbus og portugisere og nederlendere ble aktive og ledende. For Norges del betø sildenæringen og eksporten mye samt ikke i liten grad den økende trelastutførselen. Dette førte til oppblomstringen av et nasjonalt borgerskap som samlet seg på Eidsvold i 1814.
Fra det ble slutt på borgerkrigene under Håkon den gode på 1300-tallet nøt Norge og Oslo en langvarig fred – og økende rikdom. Oslo ble hovedstad, en middelalderby oppsto, i følge forfatteren den europeiske byen med tettest andel av kirke og klostre i tiden før svartedauden og refomasjonen.
Utgravningene i Bjørvika de siste årene har gitt oss mange bevis for dette – skip, smykker og redskap har ligget i mudderet i århundrer.
En viktig del som Reinton også trekker fram er kulturen. Eksempelvis ble Tristan og Isolde framført i Bjørvika mange hundre år før operaen av samme navn hadde premiere der. Eufemias familie besto blant annet av minnesangere og de førte til landet en tradisjon av viser og dikt som ble levende gjennom generasjoner. Eufemie-visene regnes eksempelvis som den først svenske litteraturen da de »vandret» over grensen. Faktisk kan vi si at den svenske trubadurtradisjonen med Bellman, Taube og Vreeswijk faktisk kan spores tilbake til en norsk middelalderdronning!
Boka er viktig men altfor kort. Den gir eksempelvis lite innblikk i de politiske forholdene selv om forfatteren gjentatte ganger slår fast at den norske hærstyrken, blant annet leidangen, var uhyggelig sterk. Dette er et savn fordi historien om ferden med 35 ‘vikingeskip’ opp Alna-elva (!) for å slå ned bøndenes motstand på Mjøsa er en sterkt interessant historie! Selv om den fant sted før Eufemias tid. Men litt mer politikk hadde vært på plass, all den stund Snorre Sturlasson sagaer nærmest flommer over av politisk intriger. Han fant forøvrig sin død som følge av intriger rundt konsolideringen av Norgesveldet.
Men uansett: en god og viktig bok
