Dvorak i hundre

I dag er ikke bare første mai. Det er også dagen som sier oss at det er hundre år siden komponisten Antonin Dvorak døde.

Med ham fikk den tsjekkiske musikken sin identitet som gjorde at den fritt og stolt kunne stå på egne ben. Når man heretter snakket om europeisk musikk, måtte man også inkludere den tsjekkiske og ikke lenger bare den tysk-østerriske tradisjon, franske eller italienske.

Det er forholdsvis enkelt å trekke sammenlikninger med samtidige Grieg og Norge. For sine land fikk de omtrent samme betydning for å fremme det nasjonale tonespråket. Forskjellen er bare at mens Grieg holdt seg til det lille formatet, satset Dvorak på det store.

Operaer, symfonier og messer strømmet ut fra hans hånd. Tallet 9 er symptomatisk, både for ham og andre komponister. Det ble totalt ni symfonier og ikke mindre enn ni operaer. Av operaene er særlig Rusalka kjent og av hans symfonier er den siste Fra den nye verden en av den symfoniske litteraturs virkelige skatter.

Det var også med denne symfonien at Oslo-filharmonien fikk taket til så å si å reise seg i Albert Hall under Proms-konsertene i London i sin tid. Den bygger dels på motiv som inspirerte ham under hans opphold i USA på begynnelsen av 1890-tallet. I annensatsen gjør han bruk av indianske melodier.

Men det var de slaviske marsjene og dansene han først ble kjent for. Her øste han for alvor av den rike skatt av tsjekkisk (bøhmisk) folkemusikk.

Han ble tidlig utøver på fiolin og bratsj og spilte i orkesteret ved nasjonalteatret i Praha under Smetanas ledelse i mange år. Men så fikk han stipend, foretok reiser og knyttet forbindelser med Brahms og andre. Fra ganske tidlig av kunne han fullt og helt vie seg til sin skapende gjerning.

Musikalsk sto han med et og et halvt ben i den sentraleuropeiske musikalske arven. Man kan i og for seg høre hans symfonier uten å finne noe eksplisitt ‘slavisk’ i dem. Men han var ingen akademisk tonekunstner som så som sitt mål å heve den klassiske fanen, som Brahms og hans likesinnete.

Hans produktivitet var enorm og det sier litt at hans operaer er så å si ukjente her hjemme. Det sier også alt at hans Stabat Mater fikk sin førstegangsopplevelse her hjemme nå i påsken. Men der han flittig er brukt er i sin kammermusikk som har erobret en plass på linje med Schubert og Brahms.

Av hans store komposisjoner har vi foruten Stabat Mater, en messe, et rekviem og et Te Deum. Han skrev flere konserter. Cellokonserten i h-moll er selv standardverket for dette instrumentet, men også hans fiolinkonsert og klaverkonsert er ofte å høre. Av symfoniene er de fem siste de mest kjente (Oslo-filharmonien har spilt inn fire av dem på CD). Godt kjent er også hans strykerserenade.

Som person var han enkel og jordnær. Som han en gang sa: “Jeg er bare en bøhmisk musiker.”