Edruelighet

For tiden foregår en samtidsfestivalen for nåtids-musikk. Dette har fått de såreste av de såreste kunstnerne, komponistene, til å rykke ut mot operasjefer og anmeldere. Som de i all tider har gjort.

Vi skal ikke anklage dem for dette. Bare minne dem om at det kanskje hadde lønnet seg å gå litt stillere i dørene. Ikke minst for egen skyld. Det ligger nemlig i kortene at en komponist, eller for den saks skyld, forfatter, skuespiller eller billedkunstner, er glødende engasjert i sin skapende virksomhet – og dermed mer enn følsom for de kritiske merknadene som kan komme i etterkant. Vi må imidlertid mane til mer edruelighet her. Ikke først og fremst fra kunstneme, for deres engasjement for sitt eget arbeid må de absolutt ha, men for alle de redaktører og journalister som ukritisk ser sensasjoner og fete oppslag i dette.

Sist ute var komponistene Cecilie Ore og Olav Anton Thommesen. Førstnevnte mente at operasjefen neglisjerte ny musikk og oppførte seg nedlatende overfor henne som person. Sistnevnte gikk for sikkerhets skyld til frontalangrep på en anmelder før hans siste verk Tuba Mirum skulle uroppføres under Ultima-festivalen.

Vi vil bare si at det er ikke mer enn to år siden vi hørte en fremragende nyskrevet opera fra Cecilie Ores hånd i operaen i Bjørvika. Man kan kanskje si at denne var bestilt av den forrige operasjefen og at kritikkken av den nåværende derfor står seg. Men det blir likevel noe kunstig over dette. Troverdigheten i anklagene forvinner lett og vår kritikk må her rettes mot de sensasjons- og mediaspekulantene som bevisst hopper over, eller ikke er i strand til å tenke så langt som to år tilbake.

Til sistnevntes frontalangrep på en navngitt kritiker er å ai at man ofte kan – og bør! – være uenig med en anmelder. Det er likefullt kritikerens rett til å skrive sin mening, hva hun/han opplever, hører eller ser. Alt annet vil rett og slett være tull. Så lenge man holder seg på jorda og skriver om det som faktisk skjer – det man hører eller ser – må det respekteres deretter. En kritiker er ingen domstol. Til syvende og sist er det publikum som avgjør.

Noen går så langt til å mene at en kritiker faktisk er en rettsinstans som skal komme med en domsslutning om godt eller dårlig. Dette er å føre norsk kunstkritikk inn i tidligere tiders diskusjon om profesjonalisering slik vi har oppplevd i helsevesenet. En som skriver anmeldelser er ikke mer enn et menneske som føler og opplever som enhver annen.

Vi maner derfor til mere edruelighet i dette bildet. Det går kanskje ikke an å snakke alvor til en mediaverden som er opptatt av sensasjoner og vil bruke det for å selge for enhver pris. Men vi holder fortsatt på at noen av disse utspillene kunne vi vært foruten.