Mozarts sinfonie concertante må vel være noe av det mest elskverdige som er skrevet i musikkhistorien. En besnærende melodiføring, og to solistinstrumenter som følger hverandre tett. For å si det på dansk: hyggelig!
Men omstendighetene rundt verket var ikke av de mest elskverdige. Moren lå for døden og dette måtte utvilsomt ha preget komponisten. Likefullt har denne konserten holdt seg som en av de mest framførte av Mozarts verk.
Det er mye som taler for at komponisten skrev bratsj-stemmen for seg selv. Han var en dyktig utøver på bratsj som han også var på fiolin og klaver. Vi registrerer hvor framtredende bratsj-partiet er her. Besnærende er det å følge hvordan de to soliststemmene ligger tett opptil hverandre.
Mozart: Sinfonia concertante Ess-dur K 364. Schönberg: Verklärte Nacht op. 4 Maria Angelika Carlsen – fiolin, Marthe Husum – bratsj, Berit Cardas – gjesteleder Schönberg, Ensemble Allegria, LAWO LWC 1138 (2017)
Noe av det spesielle med denne innspillingen med det unge Allegria-ensemblet er at her opplever vi et nedtonet ensemble, ikke et 100 manns orkester med dets bulder og brak. Musikken kommer tettere og nærmere oss på denne måten. Sympatisk og varmt er det uansett.
Spranget til Schönberg er stort, nesten urimelig stort. Her er Schönberg ute på sin farvel-ferd til den tonale musikken. Rett etter, eller kanskje gradvis allerede i dette verket, trår han over grensen til tolvtonemusikk. Det lar seg lett høre i dette verket som er inspirert av et dikt av Richard Dehmel som handler om to elskende som går langs en sti i tåke og måneskinn mens de deler en hemmelighet. Skikkelig metafysikk som står til tidens diffuse ånd.
Uansett er dette et sympatisk møte med det unge ensemblet. Det gror i norsk musikkliv i dag!
