Jon Michelets magnum opus er ferdig. Siste bind foreligger nå, knapt måneder etter at han døde.
«…propp full av morfin, med skjelvende hender og en kropp som holdt på å avvikle seg selv…» slik beskrev hans datter Marte sin fars siste dager og hvordan han fullførte den siste og sjette boka i serien om skogsmatrosen, den gedigne seks-binds serien om sjøfolkene i den andre verdenskrig.
Jon Michelet: En sjøens helt – krigerens hjemkomst. Oktober forlag 2018, 564 s.
«Jon gjorde en enorm kraftanstrengelse på slutten for å bli ferdig med siste bind om krigsseilerne, og han var veldig stolt og letta over at han klarte det», sier Toril Brekke som han var gift med mesteparten av sitt lange og innholdsrike liv. Men det er ikke bare den ekstraordinære innsatsen de siste dagene av sitt liv vi merker oss. Viktigere er at Jon Michelet her har skapt et monument i norsk bokverden, seks bind som vil ruve uansett hvordan du ser det.
I nyere norsk litteratur vil disse seks bindene rage over omtrent alt annet. Her er ikke bare fargerike skildringer av fremmede land, barer og folkeliv men også realistiske skildringer av konvoiene, havene, av forlis, overlevelse i livbåter, livet ombord og mye annet. Strevet, slitet, smerten. Sentralt står menneskeskikkelsene – sjøfolkene. Jon Michelet har en egen evne til å fargelegge dette. Med dialekter og særegenheter trer frodige og levende mennesker fram.
Hovedpersonen, skogsmatrosen fra Rena, er oppdiktet. Men mye av innholdet forøvrig bygger på alle de beretninger han har mottatt under skrivingen, først og fremst fra de etterlatte. Mye av boka hviler også på de erfaringer og iakttagelser han gjorde selv som sjømann i sine yngre dager. Dette gjør innholdet svært levende og realistisk.
Han har gått med dette prosjektet i seg i mange tiår, faktisk før han fikk utgitt sin første bok som var en kriminalroman. Men det var først i hans senere år når tiden begynte å renne ut at han tok fatt i det som skulle bli det mest suksessrike bokprosjektet i Norge etter krigen.
Nå ligger det sjette og avsluttende bindet der. Forfatteren rakk akkurat å fullføre handlingen, at skogsmatrosen vender hjem til Rena og Østerdalen til en fred som ble en langt annen enn den han kunne tenkt seg. Da han startet prosjektet sa han at han særlig var opptatt av den uretten som var begått mot norske sjøfolk ved at lønna deres, hyra, under krigsårene – det som kom til å utgjøre Nortraship-fondet – var blitt holdt tilbake av rederne og norske styresmakter og først utbetalt 30 år etter! Derfor gjør det siste bindet store hopp fra slutten av førtiårene fram mot 70-årene slik at dette kommer med.
De seks bindene er makesløs litteratur. Aldri er noe tilsvarende laget i norsk bokverden! Skildringen av sjømannslivet, torpedoangrepene, slitet og frykten i fem lange år, er tilstrekkelig i seg selv til å fortelle hvordan det var.
Gjemt inne i teksten etterlater han seg stadig små underfundigheter. Vi hadde sans for den nærmest magiske scenen der Halvor Skramstad i et slags mareritt befinner seg på Larkollen (Jon Ms hjemsted) og oppdager en eldre gråsprengt mann bruke navnet han: Hva til? «Du skal få se»! sier han bare.
Og vi fikk se, mange år etterpå.
Etter halve boka, hvor helten befinner seg på sykehus og som rekonvalensent etter japansk kamikaze-angrep, kommer freden i 1945. Halvor Skramstad kommer hjem til Rena. Men nå begynner en ny kamp: kampen for rettferdighet og sjøfolks rettigheter. Krigen er ikke over. For mange krigssseilere, Halvor Skramstad inkludert, etterlater den seg dype sår i form av nerver, traumaer og mareritt. For mange ble alkoholen en trøst og etterhvert en plage, også for Halvor.
Vår helt bosetter seg etterhvert med sin katolske Muriel i Fredrikstad og lever der med økende barneflokk resten av sine dager. Sentralt i skildringen står kampen for at sjøfolkene skal få tatt ut det de hadde seilt inn, i realiteten hyra, i krigsårene. Jon Michelet sparker både til høyre og venstre her og er ikke nådig mot etterkrigs-Norge. Han gir Høyre en avgjørende positiv plass da saken endelig ble løst og sjøfolkene fikk sine penger, i hvert fall de etterlatte, på 1970-tallet. Da hadde saken vært innom Høyesterett og flere Stortingsbehandlinger.
Bokas aller siste sider omhandler heltens begravelse. Her er det umulig å ikke trekke inn forfatterens egen situasjon da han skrev disse linjene.
Dette skaper en dimensjon til et seks binds diktverk som nærmest er enorm.
